Isbjørn

Fra Villmark

(Forskjeller mellom versjoner)

Nåværende revisjon fra 13. aug 2009 kl. 00:15

Isbjørn
Polarbjørn
Vitenskapelig(e) navn:	Ursus maritimus
Norsk(e) navn:	Isbjørn Polarbjørn
Hører til:	bjørnefamilien, rovdyr
Antall arter:	1
Habitat:	semi-akvatisk
Utbredelse:	Se «Utbredelse»
Underarter:

Isbjørn (Ursus maritimus, Phipps, 1774) kalles også polarbjørn og kvitbjørn/hvitbjørn og er verdens største landlevende rovdyr. Dette bemerkelsesverdige hvite dyret har blitt et symbol på is og snø i verdens nordområder, der den først og fremst er å finne i Arktis. Arten er en av fire representanter i slekten Ursus.

Utbredelse

Arktiske strøk

Isbjørnen har hva man kaller en cirkumpolar utbredelse, hvilket betyr at den finnes i store deler av den arktiske sonen. Utbredelsen begrenses kun av pakkisen rundt Nordpolen, og isbjørn har blitt rapportert så langt sør som sørspissen av Grønland og Island.

Verdens isbjørnbestand teller trolig omkring 22 000 og 25 000 dyr, men tallet er usikkert. Som sådan er seks populasjoner^[1] av isbjørn kjent: Wrangeløya i Russland, Vest-Alaska, Nord-Alaska, de arktiske øyene i Canada, Grønland-Frans Josefs land, og Sentral-Sibir i Russland. I Norge opptrer isbjørn fra Grønland-Frans Josefs land populasjonen både på Svalbard og i de islagte havområdene rundt.

Etter andre verdenskrig var isbjørnen i fare for å bli utryddet, men bestanden tok seg opp igjen kort etter. Det er strenge vernebestemmelser i de landene der isbjørner forekommer, og isbjørnjakt er kontrollert og sterkt begrenset.

Habitat

Isbjørn trives i et semi-akvatisk miljø, ute på polarisen, der den jakter på sel og annet polarvilt. Den følger gjerne med drivisen og kan således ende opp langt fra fastisen. Det er kjent at isbjørner kan vandre opp mot 1000 km^[2] nord-sør, etter hvert som isen smelter og fryser. Forskerne har også registrert bjørner som har svømt opp mot 160 km. På sommerstid kan de trekke inn mot land, og da spesielt mot kysten av Alaska, Grønland, Svalbard og Russland.

Varme er et problem for isbjørn, i det disse dyra kan overopphetes om temperaturen stiger over 10 grader Celsius. På sommerstid holder den seg derfor gjerne på isen. Isbjørnen er en ensom jeger, selv om de treffer på artsfrender rundt de mange kadavrene.

Beskrivelse

Isbjørn på besøk

Voksne hanndyr veier normal 300-800 kg, men kan i noen tilfeller veie opp mot 1000 kg. Kroppslengden blir normalt omkring 250 cm, målt fra snutespissen til haleroten. En fullvoksen hannbjørn kan nå en skulderhøyde på 160 cm. Binnene blir normalt bare halvparten så store og veier vanligvis omkring 150-300 kg. Kroppslengden blir normalt ca. 180-200 cm^[1].

Isbjørnen har et tykt lag med spekk og tykk pels med hule varmeisolerende og vannavstøtende pelshår som dekker hele kroppen. Den kan lett motstå den ekstreme kulden som forekommer i disse områdene. Pelsen ser hvit ut, men kan bli svakt gulbrun på grunn av oksidering om sommeren. Egentlig har ikke pelshårene pigment, men er fargeløse (klare, blanke). At den framstår som hvit skyldes en optisk illusjon på grunn av lysbrytning.

Som alle bjørner er sålegjengere, også isbjørner. Den har store, brede framlabber som gjør den til en utmerket svømmer. Sålene på både fram- og baklabbene har tett behåring, som gir god isolasjon mot kulden og dessuten god friksjon når den går på snø og is^[1]. Også isbjørn kan reise seg på bakbeina.

Atferd

På tide med en hvil

Isbjørner er vanligvis inaktive omkring 66,6% av tiden, da de enten de sover, hviler eller venter mens de jakter. De tilbringer gjennomsnittlig 29,1% av tiden med å vandre eller svømme omkring, ca. 1,2% av tiden med å jakte, og ca. 2,3% av tiden med å spise.

Neddykket isbjørn

Isbjørner lever stor sett alene, unntatt under parringstiden og når binna har valper å ta vare på. Det hender også at isbjørner samler seg når det dukker opp et kadaver, enten det er drept av en annen isbjørn eller det dukker opp av andre årsaker. Slike møter kan føre til slosskamper, men mindre bjørner vil normal trekke seg hurtig vekk når en større bjørn ankommer. Ei binne med valper vil imidlertid forsvare et bytte mot en mye større hanne.

Isbjørner bruker to primærteknikker når de jakter. Den ene er en snikende teknikk, der bjørnen kryper fram mot byttet gjennom å holde seg utenfor syne. Den venter nær selens pustehull og slår til i det denne kommer opp for å trekke pusten. Den andre består av at bjørnen svømmer gjennom kanalene i isen eller knuser isen over byttet, slik at den kommer til det. Med sin godt utviklede luktesans kan den lukte sel som ligger opptil to meter under snø og is.Bjørnen bruker sin enorme vekt for å fange byttet, gjennom å reise seg på bakbeina og skyte fart ned mot isen med den enorme framkroppen. Måltidet vil ta til straks byttet er ute av vannet. De spiser skinnet og spekket først, fordi dette er mest næringsrikt. Resten blir ofte forlatt. Etter et slikt måltid vil bjørnene vaske seg, gjennom å slikke seg rene^[3].

Ernæring

Isbjørn på fiskejakt

Isbjørn er den eneste bjørnearten som primært ernærer seg av animalsk føde (kjøtteter), og primærføden er ringsel (Phoca hispida). Den jakter imildertid også på storkobbe (Erignathus barbatus), hettesel (Cystophora cristata), grønlandssel (Phoca groenlandica) og hvalross (Odobenus rosmarus)^[4]. I tillegg spiser den også ta små pattedyr, for eksempel polarrev, sjøfugl og fugleegg, fisk, og av og til også noe planteføde. Den er dessuten en utpreget åtseleter. Et hvalkadaver kan bli en stor møteplass for isbjørner, som i dagesvis vil kunne fråtse i det næringsrike hvalspekket. Isbjørnen vil også spise avfall etter mennesker, noe som gjør det potensielt farlig for mennesker på plasser der isbjørn og menneske lever side om side.

Isbjørn er svært utsatt for miljøgifter fordi dyret ligger på toppen av næringskjeden. Særlig utsatt er de for PCB som blant annet forstyrrer hormonsystemet, gir nedsatt immunforsvar, reduserer formeringsevnen, og gir nedsatt levealder hos voksne dyr og høyere barnedødelighet. Dette kan gi en redusert overlevelsesevne eller en rask nedgang i bestanden på grunn av sykdomsutbrudd. Det er i de senere år blitt rapportert at den russiske bestanden kan være svært utsatt for PCB-gifter på grunn av høy forurensning i russisk farvann.

Reproduksjon og levetid

Binne med unger

Binna parrer seg i perioden mars-juni hvert 2-4 år. Hun går drektig i ca. 195-265 dager og føder som regel 1-4 unger i hvert kull. Også isbjørnbinner har såkalt embryonisk diapause. Binna vil grave ut et vinterhi i oktober-november dersom hun er drektig, normalt innenfor en distanse av åtte km fra kysten. Der føder hun som regel kullet i tidsrommet november-januar.

En isbjørnunge veier normalt 600-700 gram når den blir født, og er både nakne, blinde og døve. Mora dier ungene til utpå vårparten, normalt i i mars/april, da de gjerne forlater hiet for å lete etter mat. I denne tiden er ungene svært utsatt, og dødsprosenten har blitt estimert til å ligge på omkring 10-30 %.

I vill tilstand er det estimert at isbjørner normalt lever til de er omkring 25-30 år gamle. Dødelighetsprosenten hos voksne dyr ligger på ca. 8-16 %. I fangenskap er det kjent at isbjørner kan leve til de blir over 40 år gamle. I Detroit Zoo i USA var ei binne fortsatt i live i 1999, da hun var omkring 45 år gammel^[1].

Predasjon og trusler

My last pic...

Andre isbjørner og mennesker er isbjørnens eneste fiender. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet, senere, spesielt utover på 1900-tallet da prisen på isbjørskinn skøyt i været, også av kommersielle fangstfolk og jegere som jaktet for sportens skyld^[1].

I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat, gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21.470-28.370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12%^[5] av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25.000 dyr.

IUCN hevder at statusen for isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker^[6].

Slektskap

I 1981^[7] ble det slått fast at avkom etter isbjørn og brunbjørn ble ytedyktig (fertile hybrider). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner av brunbjørn enn flere brunbjørnpopulasjoner er det selv. Dette er en klar indikasjon på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt^[8]. I noen kretser kan det også reise debatt om hvorvidt isbjørn er en egen art eller ei, eller kanskje snarere må klassifiseres som en underart av brunbjørn.

Referanser og henvisninger

↑ ^1,0 ^1,1 ^1,2 ^1,3 ^1,4 DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999
↑ Stirling og McEwan 1975; DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999
↑ Stirling 1974; Stirling og McEwan 1975, DeMaster og Stirling 1981
↑ Stirling og McEwan 1975; DeMaster og Stirling 1981
↑ Pressemelding 13. jan. 2005 (Miljøverndepartementet)
↑ DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999; Hilton-Taylor 2000
↑ DeMaster og Stirling 1981
↑ DeMaster og Stirling, 1981; Talbot og Shields, 1996

Litteratur

Eksterne lenker

Commons: Ursus maritimus – bilder, video eller lyd

[DeMaster-0] 1,0 ^1,1 ^1,2 ^1,3 ^1,4 DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999

[1] Stirling og McEwan 1975; DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999

[2] Stirling 1974; Stirling og McEwan 1975, DeMaster og Stirling 1981

[3] Stirling og McEwan 1975; DeMaster og Stirling 1981

[4] Pressemelding 13. jan. 2005 (Miljøverndepartementet)

[5] DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999; Hilton-Taylor 2000

[6] DeMaster og Stirling 1981

[7] DeMaster og Stirling, 1981; Talbot og Shields, 1996

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

@@ Linje 67: / Linje 67: @@
 Andre isbjørner og mennesker er isbjørnens eneste fiender. Hannen vil av og til ta isbjørnunger, noe som gjør at ei binne med unger normalt unngår å komme i kontakt voksne hannbjørner. Isbjørn har tradisjonelt blitt jaktet på av inuitter for kjøttet og skinnet, senere, spesielt utover på 1900-tallet da prisen på isbjørskinn skøyt i været, også av kommersielle fangstfolk og jegere som jaktet for sportens skyld<ref name = DeMaster/>.
-I [[1973]] ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat, gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21.470-28.370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12%<ref>[http://odin.dep.no/md/norsk/tema/svalbard/nyheter/022021-070212/dok-nn.html Pressemelding 13. jan. 2005 (Miljøverndepartementet)]</ref> av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25.000 dyr.
+I 1973 ble USA (Alaska), Canada, Danmark (Grønland), Norge og Russland enige om å beskytte isbjørnens habitat, gjennom å begrense jakt og fangst og samarbeide om forskning. I 1993 ble den totale populasjonen av isbjørn anslått til å være mellom 21.470-28.370 dyr. På høstparten i 2004 anslo man at den norsk-russiske bestanden utgjorde omkring 12%<ref>[http://odin.dep.no/md/norsk/tema/svalbard/nyheter/022021-070212/dok-nn.html Pressemelding 13. jan. 2005 (Miljøverndepartementet)]</ref> av totalbestanden, som da var beregnet til ca. 25.000 dyr.
-[[IUCN]] hevder at statusen for isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker<ref>DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999; Hilton-Taylor 2000</ref>.
+IUCN hevder at statusen for isbjørn tilhører lavrisikogruppen, men at en bevaringsstrategi er nødvendig. Det er også gryende bekymring med hensyn til hva som vil skje med isbjørnen dersom den globale oppvarmingen fortsetter, siden habitatet minker<ref>DeMaster og Stirling 1981; Nowak 1999; Hilton-Taylor 2000</ref>.
 == Slektskap ==
-I 1981<ref>DeMaster og Stirling [[1981]]</ref> ble det slått fast at avkom etter isbjørn og [[brunbjørn]] ble ytedyktig (fertile [[hybrid]]er). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner av brunbjørn enn flere brunbjørnpopulasjoner er det selv. Dette er en klar indikasjon på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt<ref>DeMaster og Stirling, 1981; Talbot og Shields, 1996</ref>. I noen kretser kan det også reise debatt om hvorvidt isbjørn er en egen art eller ei, eller kanskje snarere må klassifiseres som en underart av brunbjørn.
+I 1981<ref>DeMaster og Stirling 1981</ref> ble det slått fast at avkom etter isbjørn og [[brunbjørn]] ble ytedyktig (fertile hybrider). Det er siden også fastslått at isbjørnen genetisk er en nærmere slekning av visse populasjoner av brunbjørn enn flere brunbjørnpopulasjoner er det selv. Dette er en klar indikasjon på at isbjørnen som sådan må ha utviklet seg ganske sent, og at genetikken hos brunbjørnen er mer kompleks enn tidligere antatt<ref>DeMaster og Stirling, 1981; Talbot og Shields, 1996</ref>. I noen kretser kan det også reise debatt om hvorvidt isbjørn er en egen art eller ei, eller kanskje snarere må klassifiseres som en underart av brunbjørn.
 == Referanser og henvisninger ==