Markmus
Fra Villmark
(Ny side: {{Taksoboks | bilde=Markmus.jpg | bildetekst= | norsknavn=markmus | vitenskapsnavn=''Microtus agrestis'' | overgrupper=hamsterfamilien, <br />smågnagere, <br />gnagere}} {{Taks…) |
|||
| (3 mellomrevisjoner ikke vist.) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{Taksoboks | {{Taksoboks | ||
| + | | navn=Markmus | ||
| bilde=Markmus.jpg | | bilde=Markmus.jpg | ||
| - | | bildetekst= | + | | bildetekst=Markmus |
| - | | norsknavn= | + | | norsknavn=Markmus |
| vitenskapsnavn=''Microtus agrestis'' | | vitenskapsnavn=''Microtus agrestis'' | ||
| - | | overgrupper=[[hamsterfamilien | + | | overgrupper=[[hamsterfamilien]], <br />[[gnagere]] |
| + | }} | ||
{{Taksoboks-art | {{Taksoboks-art | ||
| - | | habitat= | + | | artstall=1 |
| - | | utbredelse=Finnes i det meste av Norge}} | + | | habitat=Gressmark, hogstfelt |
| + | | utbredelse=Finnes i det meste av Norge. | ||
| + | | deler=«la det stå tomt for underarter, | ||
| + | eller skriv «rase» eller «var» for hhv. raser og varieteter»}} | ||
| - | '''Markmusa''' tilhører de såkalte korthalemusene. Halen er kortere enn halve kroppslengden, øyne og ører er relativt små, de sistnevnte er nesten skjult i pelsen. Dette skiller den fra [[husmus]] og | + | {{Taksoboks-slutt}} |
| + | <!--La stå som skille til taksoboksen ovenfor--> | ||
| + | |||
| + | |||
| + | '''Markmusa''' tilhører de såkalte korthalemusene. Halen er kortere enn halve kroppslengden, øyne og ører er relativt små, de sistnevnte er nesten skjult i pelsen. Dette skiller den fra [[husmus]] og skogmus, som har lang hale og større ører. Pelsfargen på oversiden er gråbrun, noe som skiller markmusa fra bl.a. den mer rødbrune klatremusa, som også har kort hale. Markmusas nærmeste slektninger i Norge er de svært like artene fjellrotte (som altså er en mus) og østmarkmus. Den sistnevnte finnes i Norge kun på Svalbard. | ||
Markmusa kan oppnå en vekt på ca. 85 gram. Den kan bli ca. tre år, men i naturen er dette sjelden på grunn av den store dødeligheten. | Markmusa kan oppnå en vekt på ca. 85 gram. Den kan bli ca. tre år, men i naturen er dette sjelden på grunn av den store dødeligheten. | ||
| - | Et markmuskull består oftest av fire-seks unger, men over ti forekommer også. En hunn kan få fra tre til sju kull i løpet av sommerhalvåret, og markmusa er altså meget produktiv. Bestanden varierer mange steder kraftig fra år til år, med "museår" hvert tredje eller fjerde år. De er da viktige byttedyr for [[rev]], [[røyskatt]], | + | Et markmuskull består oftest av fire-seks unger, men over ti forekommer også. En hunn kan få fra tre til sju kull i løpet av sommerhalvåret, og markmusa er altså meget produktiv. Bestanden varierer mange steder kraftig fra år til år, med "museår" hvert tredje eller fjerde år. De er da viktige byttedyr for [[rev]], [[røyskatt]], rovfugler og [[ugler]], som i slike år kan få fram mange unger. |
Markmusa er planteeter. Sommerstid spiser den særlig gress, starr og urter. Om vinteren utgjør røtter og rotknoller en viktig del av føden. Den kan da også gnage bark, og det kan oppstå store skader i frukthager som følge av dette. Siden markmusa ikke klatrer i trær, er det de 10-15 nederste cm av stammen som blir barket. Treet bli vanligvis fullstendig ringbarket, og følgelig drept. For å tak i barken på bl.a. bringebær og bjørnebær, feller markmusa skuddene nede ved bakken på samme måte som en [[bever]] gjør med større trær. Deretter deler den skuddene opp i passelige biter som den tar med til en egen spiseplass. Her blir barken spist før musa henter en ny bit. På slike spiseplasser kan det samle seg en haug av pinner som minner om bevergnagde pinner i miniatyr. | Markmusa er planteeter. Sommerstid spiser den særlig gress, starr og urter. Om vinteren utgjør røtter og rotknoller en viktig del av føden. Den kan da også gnage bark, og det kan oppstå store skader i frukthager som følge av dette. Siden markmusa ikke klatrer i trær, er det de 10-15 nederste cm av stammen som blir barket. Treet bli vanligvis fullstendig ringbarket, og følgelig drept. For å tak i barken på bl.a. bringebær og bjørnebær, feller markmusa skuddene nede ved bakken på samme måte som en [[bever]] gjør med større trær. Deretter deler den skuddene opp i passelige biter som den tar med til en egen spiseplass. Her blir barken spist før musa henter en ny bit. På slike spiseplasser kan det samle seg en haug av pinner som minner om bevergnagde pinner i miniatyr. | ||
| Linje 28: | Linje 37: | ||
[[Kategori:Gnagere]] | [[Kategori:Gnagere]] | ||
| - | [[Kategori: | + | [[Kategori:Hamsterfamilien]] |
Nåværende revisjon fra 22. aug 2009 kl. 15:23
| Markmus | |
|---|---|
 Markmus | |
| Vitenskapelig(e) navn: | Microtus agrestis |
| Norsk(e) navn: | Markmus |
| Hører til: | hamsterfamilien, gnagere |
| Antall arter: | 1 |
| Habitat: | Gressmark, hogstfelt |
| Utbredelse: | Finnes i det meste av Norge. |
|
Underarter : |
|
Markmusa tilhører de såkalte korthalemusene. Halen er kortere enn halve kroppslengden, øyne og ører er relativt små, de sistnevnte er nesten skjult i pelsen. Dette skiller den fra husmus og skogmus, som har lang hale og større ører. Pelsfargen på oversiden er gråbrun, noe som skiller markmusa fra bl.a. den mer rødbrune klatremusa, som også har kort hale. Markmusas nærmeste slektninger i Norge er de svært like artene fjellrotte (som altså er en mus) og østmarkmus. Den sistnevnte finnes i Norge kun på Svalbard.
Markmusa kan oppnå en vekt på ca. 85 gram. Den kan bli ca. tre år, men i naturen er dette sjelden på grunn av den store dødeligheten.
Et markmuskull består oftest av fire-seks unger, men over ti forekommer også. En hunn kan få fra tre til sju kull i løpet av sommerhalvåret, og markmusa er altså meget produktiv. Bestanden varierer mange steder kraftig fra år til år, med "museår" hvert tredje eller fjerde år. De er da viktige byttedyr for rev, røyskatt, rovfugler og ugler, som i slike år kan få fram mange unger.
Markmusa er planteeter. Sommerstid spiser den særlig gress, starr og urter. Om vinteren utgjør røtter og rotknoller en viktig del av føden. Den kan da også gnage bark, og det kan oppstå store skader i frukthager som følge av dette. Siden markmusa ikke klatrer i trær, er det de 10-15 nederste cm av stammen som blir barket. Treet bli vanligvis fullstendig ringbarket, og følgelig drept. For å tak i barken på bl.a. bringebær og bjørnebær, feller markmusa skuddene nede ved bakken på samme måte som en bever gjør med større trær. Deretter deler den skuddene opp i passelige biter som den tar med til en egen spiseplass. Her blir barken spist før musa henter en ny bit. På slike spiseplasser kan det samle seg en haug av pinner som minner om bevergnagde pinner i miniatyr.
Markmusa lager store systemer av ganger, både i det øverste jordlaget, i høyt gress og på bakken under snøen. Gangene i snøen fores ofte med mengder av avbitte gressbiter, og disse kan sees som karakteristike "pølser" av gress når snøen smelter.
Hvor stort leveområde en markmus har, varierer bl.a. med tilgangen på føde og bestandstettheten. I forskjellige undersøkelser har man funnet leveområder på fra 200 til 1000 kvadratmeter. Hannenes leveområder er gjerne omtrent dobbelt så store som hunnenes.
Markmusa kommer ikke så ofte inn i hus som enkelte andre musearter.
Eksterne lenker
| Commons: Microtus agrestis – bilder, video eller lyd |
