Rødrev

Fra Villmark

Nåværende revisjon fra 3. des 2009 kl. 05:11

Rødrev
Rødrev
Vitenskapelig(e) navn:	Vulpes vulpes
Norsk(e) navn:	Rødrev
Hører til:	Reveslekten, Rovdyr
Antall arter:
Habitat:	Terrestrisk
Utbredelse:	Nord-Amerika, Afrika, Eurasia og Australia.
Underarter:

Rødrev (Vulpes vulpes), også kalt bare rev, sølvrev og korsrev er det mest vanlige rovdyret i reveslekten. Den er utbredt over store deler av Nord-Amerika og Eurasia, men er lite representert i Afrika. Den finnes også i Australia, men ikke naturlig. En rekke underarter er beskrevet, men systematikken er svært uklar i øyeblikket. Generelt deler man derfor rødreven inn i fargevariantene vanlig rødrev, korsrev og sølvrev.

Beskrivelse

Sølvrev (oppdrettsdyr)

Rødrevarten har tre fargevarianter, som beskrevet nedenfor. Vekten ligger normalt i omrÃ¥det 3–10 kg og kroppslengden er som regel mellom 83-110 cm, mÃ¥lt fra nesetipp til halerot. Den er langbeint og hurtig, og kan oppnÃ¥ en toppfart pÃ¥ nærmere 50 km/t. Rever i varme strøk er gjerne slankere bygget. I vill tilstand kan man forvente en gjennomsnittlig levetid pÃ¥ ca. 3 Ã¥r, men dette varierer fra sted til sted (underart til underart). I fangenskap lever rever opp mot 12–13 Ã¥r.

Vanlig rødrev

Rødrevskinn

Foto: F. Bjørnstad

Vanlig rødrev utgjør omkring 65% av rødrevbestanden på verdensbasis, men fargen varierer fra blek gulaktig rød til dyp rødbrun på øvre partiene av kroppen og fra hvit til askegrå og skiferaktig grå på undersiden. Alle rødrever har et korslignende mønster over ryggen, der ei mørkere stripe renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe danner et kors på tvers over skuldrene på dyra. På røde rødrever er dette korsmønsteret dypere rødt eller rødbrunt. Den nederste dele av leggene er normalt sort eller nærmest sort, og haletippen er enten sort eller hvit. Pelsen varierer fra kort til semikort. De nordligste underartene har generelt en lenger pels og gjerne tett underull i vinterhalvåret.

SÃ¥kalt norsk eller skandinavisk rødrev har gjerne en klar rød til rødbrun pelsfarge med hvite tegninger i brystet, pÃ¥ halsen, kinnet og pÃ¥ haletippen. Den utvikler tett underull vinterstid og blir normalt 58–80 cm lang, mÃ¥lt fra snutespissen til halerota. Halen, som er bustete og svært frodig, blir gjerne omkring 50 cm lang. Vekten ligger normalt i omrÃ¥det 5–15 kg, men vekt over 10 kg er ikke vanlig. Skandinavisk rødrev har blitt beskrevet som en egen underart (Vulpes vulpes septentrionalis), men mange forskere regner ikke denne reven som distinkt nok til Ã¥ være det. Den blir derfor som oftest regnet som en varietet til nominatformen (Vulpes vulpes vulpes).

Det finnes også hvite rødrever, men noen av disse er albinoer. Likeledes finnes det i vill tilstand en mutert variant av rødreven som ikke har dekkhår, kalt Samsons rev.

Korsrev

Korsrevskinn

Foto: F. Bjørnstad

Såkalte korsrever utgjør omkring 25% av rødrevbestanden på verdensbasis. Den har gjerne en rødbrun til grågrislet rødbrun pelsfarge. Korsrever har et mye tydeligere korsmønster enn andre rødrever. Ei nærmest sort eller gråsort stripe (med islett av rødt) renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe danner korset på tvers over skulderene. Den nederste dele av leggene er normalt sort eller gråsort, og haletippen er som oftest hvit. Korsrever har dessuten gjerne sort eller gråsort ansiktsmaske.

Korsrevskinn er et populært pelsverk internasjonalt. Det er gjerne mer verd en tradisjonelle rødrevskinn, men som oftest ikke like mye verd som pelsverk av sølvrev og fjellrev.

Sølvrev

Sølvrevskinn

Foto: F. Bjørnstad

Såkalte sølvrever utgjør ca. 10% av den totale rødrevbestanden på verdensbasis. Den varierer fra sølvgrå (grågrislet) til nærmest sort og har det mest verdifulle pelsverket blant rødrevene. Også sølvrever har et lignende korsmønster på ryggen, men fargene er en kombinasjon av sølv og sort. Den nederste dele av leggene og labbene er normalt sorte eller nærmest sorte, og hale er gjerne grågrislet helt innerst, men nærmest sort utover. Også ørene er ofte sorte eller nærmest sorte.

Atferd

Rødreven er en ensom jeger som ikke danner sosiale flokker, men lever alene utenom paringstiden og den første delen av valpestadiet. Det er kjent at tilliggende revir kan overlappe hverandre noe, men kjernereviret blir som regel forsvart. Reviret okkuperes av en hann og en til to hunner og deres eventuelle valper. Hiet graves som regel ut i bakken og har alltid flere utganger. Ofte har reven også flere hi innenfor reviret. Hiet som sådan er ofte overtatt etter andre dyr og tilpasset behovet.

Habitat

Rødreven trives nærmest overalt

Rødreven er svært tilpasningsdyktig og trives utmerket i umiddelbar nærhet av mennesker. Moderne landbruk, byer og tettsteder har i så måte gitt rødreven en rekke nye muligheter, som den vet å utnytte. Den trives nærmest over alt, inkludert i storbyer som Oslo, London og selveste New York, men man finner også rødrev i kystnære ubebodde strøk, ørkenlignende områder, landbruksområder og i fjellstrøk. Likeledes finner man rødrev i både varme som kalde strøk, herunder også i strøk med forholdsvis mye snø vinterstid. Det ser imidlertid ut til at rødrev foretrekker gressland i umiddelbar nærhet av skog, dersom den kan velge, men man kan stort sett si at rødrev er der det er tilgang på mat.

Utbredelse

Nord-Amerika, Afrika, Eurasia og Australia

Rødrev finnes naturlig over hele den nordlige halvkulen, unntatt i deler av Sibir og på Grønland, Island og de andre Arktiske øyene. Den finnes heller ikke naturlig i ekstrem ørken. Undersøkelser fra Nord-Amerika og Russland viser at rødreven i det 20. århundre har økt sin utbredelse mot nordområdene (Marsh 1938, Skrobov 1960, Macpherson 1964, Chirkova 1968, Hersteinsson and Macdonald 1992). Forskerne mener dette har sammenheng med klimaendringene, noe som igjen fører til ekspansjon av rødrevens utbredelse oppover i fjellet.

Forskerne mener at arten oppsto i Asia, der det er gjort fossile funn som er omkring 1,5 millioner år gamle. Rødreven har så spredd seg utover Eurasia og til de nordlige delene av Afrika. Til Nord-Amerika kom den trolig for omkring 130.000 år siden, dit den vandret via Beringstredet. På 1600-tallet ble også europeisk rødrev introdusert i USA, der den blandet seg med lokale underarter. På 1860-tallet ble rødrev også introdusert i Australia, der den i løpet av 50 år var spredd til hele den vestre delen av landet. I dag er det kun i de varmeste strøkene i nordområdene at den ikke finnes. Rødrev ble også introdusert på Falklandsøyene og på Isle of Man, selv om den nå kan være utryddet der.

Reproduksjon

Valp

Brunsttiden er gjerne i perioden desember–januar i sydlige strøk, januar–februar i sentrale strøk og februar–april i nordlige strøk, men dette kan variere. Hannene vil sloss i brunsttiden. Tispa er som regel fruktbar i 1–6 dager, mens selve paringsakten gjerne stÃ¥r pÃ¥ i kun 15–20 sekunder om gangen. Tispene parer seg ofte med flere hanner, men vil etablere et parforhold med kun en av dem. Under selve paringsakten er rever svært vokale, noe vi ofte kan høre som kattelignende skrik pÃ¥ nattestid.

Tispa gÃ¥r drektig i ca. 51–53 dager (av og til ned mot kun 49 dager) før hun føder et kull som i snitt bestÃ¥r av 5 valper (1–13 regnes som normal). Tispa har ansvaret for valpene, men hannen vil supplere henne med mat fram mot og en stund etter fødselen. Valpene fødes blinde og veier gjerne 50–150 gram. Øynene Ã¥pnes etter 9–14 dager, og valpene forlater gjerne hiet etter 4–5 uker. De er som regel fullt avvent etter 8–10 uker, men blir sammen med mora til senhøsten eller forvinteren. Valpene er kjønnsmodne etter ca. 10 mÃ¥neder og forlater da gjerne mora pÃ¥ leting etter et egnet revir Ã¥ leve i. Ofte finner de disse i nærheten av oppvekstomrÃ¥det, men lange vandringer forekommer.

Bestandsutvikling

Mange steder har rødrevbestanden hatt en eksplosiv utvikling i senere tid, spesielt i Norden. Mange har ment at dette skyldes mangel på naturlige fiender. Dette er imidlertid omdiskutert, og nordiske forskere forklarer dette med at bestanden også har økt kraftig i Danmark, der rovdyrene som sådan ble utryddet alt på 1700-tallet. Stadig flere tror nå at moderne landbruk må ta en stor del av skylden, fordi dette gir bedre levevilkår for smågnagere og derav et bedre næringsgrunnlag for revens eksistens. Noen mener også at økte mengder av slakteavfall, som følge av økt felling av elg gjennom mange år, også kan ha bidratt (Kristensen, 1990). Allikevel nevner mange redusert predasjon fra ulv som en mulig forklaring til veksten i rødrevbestanden i Fennoskandia (Hersteinsson et al., 1989).

Ernæring

Rødreven er kjent som en slu og meget tilpasningsdyktig jeger. Arten er nærmest altetende og jakter helst i skumring og mørke. I omrÃ¥der med mye mat er reviret gjerne 5–12 km². I mer sparsomme omrÃ¥der kan reviret være 20–50 km². Den spiser fugler, insekter, reptiler, fugleegg, smÃ¥ gnagere og andre smÃ¥ pattedyr, frukt, bær, Ã¥tsler og matavfall etter mennesker m.m. I det siste har det ogsÃ¥ blitt kjent at skandinavisk rødrev kan ta rÃ¥dyrkalver pÃ¥ vÃ¥rparten.

Rødreven trenger omkring 0,5-1 kg mat i døgnet. Ved overflod hamstrer den, og det viser seg at reven som regel finner tilbake til maten den gjemte vekk.

Jakt og fangst

Fangst av rødrev har pågått i årtusener

Foto: U.S. Fish & Wildlife Service

Mest truet er rødreven av mennesket, som i årtusener har beskattet arten for pelsverkets skyld, men også som skadedyr. I Norge, Sverige og Finland drepes rødrev som truer fjellrevbestanden. Forskere tror klimaendringer er årsaken til at rødreven trekker opp i høyden, der den kan konkurrere ut den mye mindre og langt mer sårbare fjellrevbestanden.

I lavlandet er jakt på rødrev mer sportspreget. I England og Wales ble den lange tradisjon med såkalt parforsejakt forbudt i februar 2005. Denne type revejakt foregikk ved at en flokk med ryttere på hest og et kobbel av hunder (som regel foxhound eller andre hurtige støvertyper) jaget (hetsjakt) etter reven til den ble helt utmattet og styrtet, og det endte gjerne med at hundene rev reven ihjel.

Pelsdyroppdrett

Pels er fortsatt populært mange steder i verden. Historisk sett ble pelsverk benyttet for Ã¥ beskytte mot kulden, men mot slutten av 1800-tallet og pÃ¥ begynnelsen av 1900-tallet ble pels et populært statussymbol. Filmstjerner og andre kjendiser tok i bruk pels og konkurrerte om Ã¥ ha de flotteste plaggene, noe som til slutt resulterte i regulært pelsdyroppdrett. Fenomenet smittet over pÃ¥ befolkningen, først og fremst til rikfolk, siden ogsÃ¥ til middelklassen. PÃ¥ 1960- og 1970-tallet fantes det vel knapt ei finere frue i Norge uten pels. For Ã¥ lage ei pelskÃ¥pe av rev gÃ¥r det gjerne med omkring 10–20 skinn (av og til flere), avhengig av størrelse, modell og kÃ¥pelengde. Slike kÃ¥per omsettes ofte for mer enn 35.000 norske kroner.

I 1988 ble det estimert at nærmere ti millioner rev ble avlivet for skinnets skyld. Av disse var omkring halvparten såkalt oppdrettsrev og den andre halvparten viltfanget rev. Nordiske land er en betydelig aktør i pelsdyrnæringen, men norsk oppdrettsrev utgjør kun 350.000-400.000 reveskinn i året. Da er både rødrev og fjellrev medregnet. Næringen er således ubetydelig i Norge, også i økonomisk sammenheng. Norske oppdrettere er for det meste bønder som har pelsdyrproduksjon som tilleggsnæring.

Det har vært stigende internasjonal motstand mot pelsdyrnæringen i de senere år. I Norge har denne motstanden engasjert både vanlige folk og naturvernaktivister. Hovedtemaet har vært dyras dårlige levekår. De mest ekstreme aktivistene har i noen tilfeller gått til det skritt å slippe løs oppdrettsdyr i norsk fauna. Oppdrettsdyr har imidlertid små forutsetninger for å klare seg selv og vil som regel dø av sult. Genetisk medfører de dessuten en stor risiko for eksisterende bestander av ville dyr, om de skulle klare å overleve.

Trusler

Revejakt

Rødreven er på ingen måte truet som art, selv om CITES regner tre av de indiske underartene (V.v.griffithi, V.v.montana og V.v.pusilla) som truet og har påført disse handelsrestriksjoner i henhold til CITES Appendix III. I Sierra Nevada i California er også V.v.necator svært sjelden, kanskje i ferd med å forsvinne helt (Nowak, 1991). De trusler som finnes er derfor i første rekke predasjon fra andre rovdyr, sykdommer, påkjørsler og evt. naturkatastrofer.

Predasjon

Rødreven er både jeger og bytte. I Norge jakter både ulv, gaupe, jerv og kongeørn på rødrev. Ellers i verden jakter alle større rovdyr på rødrev som måtte befinne seg i nærheten, enten for å spise den eller for å unngå konkurranse med den om matforrådet. Som sådan er rødreven utsatt for predasjon fra alle store rovdyr og rovfugler, spesielt som valper. Noen steder også fra krypdyr.

Sykdommer

Reveskabb

I 1976 ble det første tilfellet av reveskabb (kalt skabb når den angriper mennesker) påvist i Lierne i Nord-Trøndelag, dit den kom fra Sverige der det første tilfellet ble påvist i 1972. Svensk rev ble trolig smittet av rev som innvandret fra Finland, der skabb ble påvist alt på 1960-tallet. Finsk rev fikk trolig smitten via Russland.

Reveskabb forårsakes av den 0,3 mm store skabbmidden (Sarcoptes scabei), som borer seg inn i huden på rev og andre pelsdyr, der den graver ganger og legger egg. Symptomer på reveskabb er sterk kløe og tap av pels, særlig i haleregionen hos verten. Huden tørker inn på de bare partiene, og reven blir ofte ennå mer sky overfor mennesker og kan finne på å søke ly i uthus, garasjer o.l. for å varme seg. Etter 3-4 måneder dør gjerne reven av utmagring, infeksjon og uttørring.

Reveskabb førte opprinnelig til en drastisk reduksjon i rødrevbestanden. Skabb-befengte rever var et vanlig syn i Norge til ut på 1990-tallet. Nå ser imidlertid epidemien ut til å være over. På kontinentet har rødreven blitt resistent overfor reveskabb.

Bendelorm

Reven er hovedvert for såkalt mikroskopisk bendelormer (Echinococcus multilocularis), også kalt revens dvergbendelorm. Denne bendelormen lever i revens tarm og produserer egg som skilles med avføringen. Mennesker smittes gjennom konsum av forurenset frukt, bær, sopp og vann m.m. Parasitten forekommer i revebestandene i store deler av Europa, men har vært regnet for å være fraværende i Norden. I 1999 og 2000 ble imidlertid denne parasitten påvist på Svalbard og i Danmark.

Andre overførbare sykdommer

I tillegg kan rødrev få en rekke overførbare sykdommer, sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier. Slike sykdommer er også kjent hos andre hundedyr, f.eks. ulv og tamhund.

• FlÃ¥ttbÃ¥rne sykdommer (som f.eks. borreliose, anaplasmose og skogflÃ¥ttencefalitt) overføres via flÃ¥ttbitt.
• Furunkulose eller byllesyke er en infeksjon i huden som skyldes stafylokokk-bakterier.
• Hundepest eller parvovirus smitter ved kontakt hunder imellom eller ved kontakt med avføring. Sykdommen skyldes et virus som angriper tarmslimhinnen.
• Kennelhoste eller parainfluensa er en smittsom infeksjon i hundens øvre luftveier og kan skyldes bÃ¥de virus og bakterier.
• Leptospirose forÃ¥rsakes av bakterier som kalles leptospira spp.
• Rabies eller hundegalskap skyldes et virus som overføres med spytt, f.eks. via bitt.
• Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt (Hepatit contagiosa canis) skyldes et virus kalt adenovirus 1 og smitter gjennom drÃ¥per via munn/nese eller gjennom avføring og urin.
• Valpesyke eller distemper skyldes et sÃ¥kalt paramyxovirus som oftest starter med Ã¥ ramme luftveiene.

Systematikk

Det er beskrevet en rekke såkalte underarter av rødrev basert på lokal variasjon, men de fleste må regnes som tvilsomme og bare et fåtall anerkjennes internasjonalt. Som sådan trenger arten til en skikkelig genetisk studie, slik at virvaret av underarter kan bli bedre organisert. Tidligere ble f.eks. den amerikanske rødreven (Vulpes fulva) regnet som en egen art, men den klassifiseres nå som en underart av Vulpes vulpes. Flere andre underarter har også tidligere vært (feilaktig) klassifisert som egne arter. I tiden som kommer må man derfor påregne tildels store endringer i artens systematikk.

• Art: Vulpes vulpes (rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes abietorum (Vestkanadisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes aeygptica (Egyptisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes alascensis (Yukatanrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes alpherakyi (Turkmensk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes alticola (Tajikistansk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes anatolica (Lilleasiarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes arabica (Arabisk rødrev, muskatrev)
  • Underart: Vulpes vulpes atlantica (Nordafrikarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes barbara (Nordvestafrikansk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes beringiana (Østsibirsk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes cascadensis (Nordvestamerikansk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes caucasica (Kaukasisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes crucigera (Tysklandsrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes daurica (Sibirrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes diluta (Blekrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes dolichocrania (Østrussisk asiarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes dorsalis (Nevadarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes flavescens (Nordiransk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes fulva (Nordamerikansk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes fulvus (Sølvrev])
  • Underart: Vulpes vulpes griffithi (Afghansk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes harrimani (Kodiakrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes hoole (Sørkinarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes ichnusae (Sardiniarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes induta (Kyprosrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes jakutensis (Yakutskrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes japonica (Honshurødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes karagan (Kirgisisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes kenaiensis (Kenairødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes krimeamontana (Krimrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes kurdistanica (Kurdisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes macroura (Rockey Mountain rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes montana (Himalayarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes necator (Kaliforniarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes ochroxanta (Okerglansrev)
  • Underart: Vulpes vulpes palaestina (Palestinarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes peculiosa (Korearødrev, Kishidarev)
  • Underart: Vulpes vulpes pusilla (Punjabrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes regalis (Sentralkanadisk rødrev, nebraskarødrev, missourirødrev )
  • Underart: Vulpes vulpes rubricosa (Nova Scotiarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes schrencki (Hokkaidorødrev, sakhalinrødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes septentrionalis (Skandinavisk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes silacea (Spaniarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes splendidissima (Kurileøy rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes stepensis (Asiatisk stepperev)
  • Underart: Vulpes vulpes topolica (Vestsibirsk rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes tschiliensis (Nordøstkinarødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes vulpecula (?)
  • Underart: Vulpes vulpes vulpes (Vanlig rødrev)
  • Underart: Vulpes vulpes waddelli (Tibetansk rødrev)

Se også

• Rev

Referanser

Litteratur

• «Rev og revejakt», av Morten Kraabøl, ISBN 82-91495-27-0
• «Reven», av Michael Leach, ISBN 82-91101-62-0
• «Den fantastiske Mikkel Rev», barneroman av Roald Dahl, ISBN 82-05-34466-3

Eksterne lenker

Commons: Vulpes vulpes – bilder, video eller lyd

• Jakt og fangst av rødrev (PDF)
• NOA
• Red Fox (IUCN/SSC Canid Specialist Group)
• Vulpes vulpes (Animal Diversity Web)