Mort

Fra Villmark

(Forskjeller mellom versjoner)

Trond (Diskusjon | bidrag)
(Ny side: {{Taksoboks | bilde=Mort.jpg | bildetekst= | norsknavn=mort | vitenskapsnavn=''Rutilus rutilus'' | autor=L. | autorår=1758 | overgrupper=karpefamilien, <br />[[…)
Nyere redigering ?

Versjonen fra 2. aug 2009 kl. 23:51

Mort

Vitenskapelig(e) navn:	Rutilus rutilus
Norsk(e) navn:	mort
Hører til:	karpefamilien, karpefisker
Antall arter:
Habitat:	ferskvann- og brakkvann
Utbredelse:	Europa og Sentral-Asia
Underarter:

Mort (Rutilus rutilus) er en ferskvanns- og brakkvannsfisk som tilhører karpefiskfamilien. Morten er veldig tallrik, og er lett å fange. Vanlig størrelse er 15 -25 cm og 200 gram. I flere vann kan den bli over en halv kilo, men en mort på en kilo er svært sjeldent. Den største morten fanget i Norge var 44,5 cm og veide 1058 gram. Mortens levetid kan bli opp mot 25 år. Kroppen er sølvblank med blågrå rygg Undersiden er hvit. Øynene og finnene er rødlige. Ligner på sørv, men skilles fra den ved at ryggfinnen sitter rett over bukfinnene. Morten lever av insekter,plankton og alger og er en viktig byttefisk for gjedda.

Utbredelse

Mort er naturlig utbredt på Østlandet, hvor den i første rekke er knyttet til lavlandet. Med unntak av de få vatna i Sør-Trøndelag som er omtalt nedenfor, finnes den muligens også i østlige deler av Finnmark. Den er en av norges mest tallrike karpefisker. Morten kan danne egne brakkvannsstammer i elvemunninger som vandrer opp i ferskvann for å gyte. Gytetiden er om våren, når vanntemperaturen har nådd 10-12 grader.

På 1880-tallet ble mort satt ut i Ilavassdraget, og den har i ettertid blitt spredt til et fåtall vatn i Bymarka. Det siste funnet er fra Sølvskakktjønna, en spredning som synes å være av helt ny dato.

Selv om det hersker usikkerhet med tanke på utviklingen av en mortbestand i Jonsvatnet, vil en spredning uansett innebære en betydelig langsiktig risiko for vannkvaliteten, med de økonomiske følger dette innebærer. Dette tilsier at det bør tas betydelig høyde for sikkerhet i denne saken, og før-var prinsippet bør derfor praktiseres strengt.

På slutten av 1980-tallet ble mort påvist i Midtidammen, et lite vatn øst for Jonsvatnet med avløp til dette. Midtidammen ble rotenonbehandlet høsten 1998, en behandling som ble vellykket. Det er til nå ikke registrert mort i Jonsvatnet.

I august 2002 ble mort påvist i Sørvikvatnet i Rissa, et vatn med avrenning til sjøen sør for Hasselvika. Det er lite sannsynlig at det er snakk om en gammel bestand, og alt tyder på at fisken er satt ut i senere år.

Sannsynligheten for at det skal finnes gamle, uoppdagede bestander av mort i andre vatn i Trøndelag er liten. Morten vil som oftest utvikle store og dominerende bestander, og vil derved gjøre seg bemerket. På denne bakgrunn synes det som om gamle bestander av mort bare finnes i de nevnte vatna i Bymarka.

Mortens effekt på vannmiljøet

De biologiske endringer som skjer i vann med planktonspisende fiskearter er godt dokumentert, og mortens og andre karpefiskers effekt på vannmiljøet anses i så måte å være udiskutabel. Dyreplanktonet beites ned, og planteplankton, som utgjør hovednæringen til dyreplankton, får frie vekstvilkår. Resultatet blir en vannkvalitet som domineres av mye organisk materiale, og som egner seg lite til drikkevann. Det skal likevel presiseres at redusert drikkevannskvalitet bare er én effekt ved introduksjon av mort. Like viktig er de endringer som skjer av det biologiske mangfoldet og de stedegne fiskebestandene. Det skjer vanligvis en betydelig endring og utarming av planktonfaunaen, og bestander av laksefisk som ørret og røye taper som oftest i næringskonkurransen. Over tid vil mort kunne bli spredt til andre vann i regionen, noe som på sikt vil føre til et redusert fisketilbud, og derved begrense mulighetene for rekreasjon og økonomisk utnyttelse av utmarka.

Spredningsfare

Når faren for videre spredning av mort skal vurderes, må det tas hensyn til flere faktorer. Folk har i dag en helt annen mobilitet enn tidligere. Omfattende bilbruk kombinert med bedrede vei- og fergeforbindelser har medført en øket tilgjengelighet til friluftsområdene. I tillegg har fritidsfisket vært stadig økende, og tilretteleggelse av sportsfiske i Bymarka har paradoksalt nok ført til større spredningsfare. Økende informasjon omkring spredningsproblematikk vil hjelpe, men over tid synes spredning til nye områder å være uunngåelig. Faren for spredning av mort til Jonsvatnet må følgelig anses å være reell, ikke minst på bakgrunn av at den store gjeddebestanden i Lille Jonsvatnet innbyr til bruk av mort som agn.