Øyenstikkere

   

Fra Villmark

(Forskjeller mellom versjoner)
Gå til: navigasjon, søk
Admin (Diskusjon | bidrag)
(Ny side: {{Taksoboks | bilde= Orthetrum_cancellatum.jpg | bildetekst= Hunnen hos stor blålibelle er mer gul enn blå. | norsknavn= øyenstikkere, <br />øyestikkere | vitenskapsnavn= Odonata | …)

Nåværende revisjon fra 10. aug 2009 kl. 02:29

Øyenstikkere
Hunnen hos stor blålibelle er mer gul enn blå.
Hunnen hos stor blålibelle er mer gul enn blå.
Vitenskapelig(e)
navn: 		Odonata
Norsk(e) navn: øyenstikkere,
øyestikkere
Hører til: vingede insekter,
insekter,
leddyr
Antall arter: ca. 5 000 i verden
48 i Norge
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: alle verdensdeler unntatt Antarktis

Delgrupper:

  • Epiophlebia
  • vannymfer
  • øyenstikkere og libeller
Vinger hos øyenstikkere.
Øverst: Øyenstikkere og libeller
Nederst: Vannymfer
Illustrasjon (Maxwell Lefroy, 1923)
Parringshjul av rød vannymfe, Pyrrhosoma nymphula (Coenagrionidae)

Øyenstikkere er en delgruppe av insektene. De fullvoksne (imago) er de reneste flygekunstnere og lever som rovdyr av mindre insekter som de fanger i luften. Larvene lever i vann som rovdyr pÃ¥ andre mindre vannlevende dyr. Av de 5 000 beskrevne artene i verden, forekommer 48 i Norge, fordelt pÃ¥ 9 familier.

Innhold

Utseende

Voksne Øyenstikkere tar bytte i luften og har derfor et skråstilt bryststykke, slik at det fremste beinparet ligger lenger fremme og nærmest danner en fangstkurv.

Vingene er lange og smale, og bÃ¥de vingemuskulaturen og Ã¥remønsteret viser en unik bygning blant insektene. Vingespennet varierer mellom 2 og 18 cm.

De broddlignende strukturene på bakkroppen er «tenger» som kun brukes under paringsspillet.

Nyklekt vanlig øyenstikker, Aeshna juncea

Levevis

Flere av øyenstikkerne er store, gode flygere. De er dyktige jegere og fanger byttet i luften. Etter at bytte er fanget lander øyestikkeren på en passelig plass, en trestamme eller noe lignende, for å spise.

Under parring griper hannen, hunnen i nakken med tengene (vedhengene) på bakkroppen, hunnen fører sin bakkropp under hannens, nær brystet, slik at de under befruktningen danner et såkalt «parringshjul». Parringen tar fra noen sekunder til en halv time. Hos artene i underordenen Vannymfer (Zygoptera), slipper ikke hannen etter parringsakten, men fortsetter å holde hunnen over «nakken». Slik flyr de rundt i «tandem», mens hunnen legger egg, under vannoverflaten. Særlig hunnen, men noen ganger begge to, kan være under vann i lengre perioder, så lenge eggleggingen pågår.

Larvestadiene er i vann, som rovdyr, blant annet av larver av steinfluer, vårfluer og døgnfluer. Hos larvene (eller nymfen som den også kalles) danner underleppen (labium) en spesialisert fangstmaske. Den som kan skytes frem lynraskt, og er svært nyttig når larven er på jakt etter noe å spise. Larvene kan ta bytte som er større en seg selv.

Øyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra egg/larve - til det voksne, kjønnsmodne insektet går gradvis, gjennom flere nymfestadier. I det siste nymfestadiet kryper nymfen opp eller ut av vannet og fester seg til et strå eller noe lignende. Etter en «kort» tid revner nymfehuden og et voksent insekt kryper ut. Blodvæske pumpes ut i vingenes ribbenett, som «bretter» seg ut og den nye huden herder. Etter noen timer kan øyestikkeren ta sin første flytur.

Stikker øyenstikkeren?

Det norske navnet tilsvarer det tyske «augenstecher» og refererer til folketroen om at øyenstikkere kan stikke ut øynene på mennesker. Også andre utenlandske navn, og lokale norske navn, henspiller på uriktige oppfatninger om at øyenstikkerne skal være farlige for mennesker. Foruten å kunne fly etter øynene for å stikke, kunne de legge egg i øret hos mennesker. I Nordland ble øyenstikkere enkelte steder kalt: «ørsnik», «ørsnegl», «ørsnell» eller «ørsnil». Noen steder som i Rogaland ble øyenstikkere enkelte steder kalt «helvedesnaver», som kommer av troen på at den kunne sy igjen øynene [1]. Men ikke bare er øyenstikkere fullstendig harmløse for mennesker. De er ikke en gang i stand til å stikke.

Fredede arter i Norge

Noen av de norske artene av øyenstikkere er fredet. [2] Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Et eksempel er at mange små dammer (gårdsdammer, vatningsdammer) i de senere år er blitt fylt igjen.

Disse er fredet i Norge:

  • GrÃ¥ torvlibelle, Leucorrhinia albifrons (Burmeister, 1849)
  • Vannlilje-torvlibelle, Leucorrhinia caudalis (Carpentier, 1840)
  • Stor torvlibelle, Leucorrhinia pectoralis (Carpentier, 1825)

Systematisk inndeling med norske arter

Slektskapet mellom delgruppene skrevet i hierarkisk skrivemåte.

  • «vannymfene» Zygoptera - Vannymfer
  • «alle øyenstikkere og libeller» Epiprocta
    • «moderne øyenstikkere» Anisoptera - Øyenstikkere og libeller
    • «antikke øyenstikkere» Anisozygoptera
      • [ukjent navn] - fossile, utdødde arter
      • Epiophlebioptera - de to nÃ¥levende artene

Tidligere var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nyere forskning [3] viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera).

Tradisjonell inndeling

Den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene. Nomenklaturen følger Askew (1988), (se kilde for detaljer).

Det er registrert 48 arter i Norge. I 1993 ble det av Norsk entomologisk forening, i bladet Insekt-Nytt, publisert en liste med forslag til norske navn på øyenstikkere. [4] De foreslåtte norske navn står først i listen, andre norske navn er skrevet i parentes. Det forvirrende med norske navn er at ulike bøker bruker ulike navn, samt at ulike norske dialekter også kan ha flere ulike navn.

Blåbåndet vannymfe (Calopteryx splendens). Denne arten er sterkt truet og iferd med å forsvinne fra norsk natur.
Foto: Per Harald Olsen

Referanser

  1. ↑ Greve, Lita. 1995.
  2. ↑ Forskrift av 21. desember 2001 om fredning av truede arter.
  3. ↑ Lohmann, H. 1996
  4. ↑ Olsvik. 1993.

Littratur

  • Askew, R.R. 1988. The Dragonflies of Europa, Harley Books, Great Horkesley, Colchester, 291 sider. ISBN 0-946589-10-0
  • Lita Greve. 1995. Insekter og kulturhistorie - noen smakebiter fra et «mangeslungent» omrÃ¥de. Insekt-Nytt 20 (1/2) side 52-56.
  • Lohmann, H. 1996. Das phylogenetische System der Anisoptera (Odonata). Deutsche Entomologische Zeitschrift 106(9): side 209-266.
  • Olsvik, Hans. 1993. Forslag til norske navn pÃ¥ øyenstikkere (Odonata). Norsk entomologisk forening. Insekt-Nytt 18 (3-4), s. 23-25
  • Stenløkk, Jan. 2001. Revidert og utvidet fredning av norske insekter. Norsk entomologisk forening. Insekt-Nytt 26 (3-4), s. 6-10

Eksterne lenker


en:Odonata sv:Trollsländor

Hentet fra «http://villmarksliv.nu/wiki/%C3%98yenstikkere»
Personlige verktøy