Lin

Fra Villmark

(Forskjeller mellom versjoner)

Admin (Diskusjon | bidrag)
(Ny side: {{Taksoboks | bilde=Koeh-088.jpg | bildetekst= | norsknavn=lin, <br />alminnelig lin | vitenskapsnavn=''Linum usitatissimum'' | autor=L. | autorår=1753 | overgruppe…)

Nåværende revisjon fra 10. aug 2009 kl. 17:17

Lin

Vitenskapelig(e) navn:	Linum usitatissimum
Norsk(e) navn:	lin, alminnelig lin
Hører til:	Linfamilien, egentlige tofrøbladede planter
Antall arter:
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	sørvest i Asia og sørøst i Europa
Underarter:

Dyrka lin (Linum usitatissimum) eller også bare kjent som «lin» er en art i slekten lin (Linum). Lin er en ettårig plante som har vært dyrket av mennesker i mer enn 10 000 år. Ulike sorter av arten har blitt foredlet frem til fremstilling av olje (oljelin) og til fibre (spinnelin) til bruk i tau, stry og tekstiler. Linfrø er også kjent som et fordøyelsesregulerende kosttilskudd.

Beskrivelse

Lin er en spinkel ettårig plante. Stenglene er tynne og elastiske. Bladene er spredte, helrandede og elliptiske. Over- og undersidene er ensartet grågrønne. Blomstene er regelmessige og med en klar blåfarge. De sitter øverst på stenglen. Fruktene er kapsler med fem blanke frø. Frøene spirer lett på egnede steder.

Ikke-synlige trekk

Rotnettet er veldig fint forgrenet og går dypt. Planten er rik på lange fibre, og frøene har et lag av slimstoff som gjør dem egnet som et mildt avføringsmiddel. Planten forårsaker jordtretthet allerede etter ett år. Ved dyrking av lin i stor stil får man ofte problemer med snylteplanten linsilke (Cuscuta epilinum), som utkonkurrerer og skygger for store arealer med lin.

Størrelse

0,60 x 0,05 m (60 x 5 cm/år).

Bruk

som oljeplante, det vil si til fremstilling av linolje fra frøene.
som fiberplante, det vil si til fremstilling av linstoff fra selve planten.
som kosttilskudd, det vil si ved utnyttelse av frøets slimkappe som avføringsmiddel.

Hjemsted

Linfiber

Av de ville linartene finnes det flere arter på et område som strekker seg fra Kanariøyene og til Norge. I Norge finnes kun en art, Linum usitatissimum.

Plantens presise hjemsted kjennes ikke, da den ble tatt inn til dyrking allerede av de første landbrukskulturene i det området i Midtøsten som kalles for den fruktbare halvmåne for over 10 000 år siden. Alminnelig lin stammer opprinnelig fra toårig lin (Linum bienne), som vokste i det nåværende Kurdistans fjellskoger, hvor forskjellige arter av eik var dominerende, og hvor forfedrene til hvete, bygg, erter, linser og kikert vokste i skogbunnen.

Historie

Bryting av lin

Lin ble dyrket eller samlet allerede i yngre steinalder, sannsynligvis ettersom frøene inneholdt en olje som har noen medisinske virkninger. I Egypt ble plantens fine fibre benyttet for å produsere klær. Lin finnes i de aller eldste faraograver for over 5 000 år siden. Det vevete linet som omgir mumiene har vært av beste kvalitet.

I Norge blir lin omtalt i Edda og har blitt tillagt sakral betydning som strekker seg tilbake til urgamle indoeuropeiske offerskikker. I Flateyjarbók er Olav Haraldsson med et følge på besøk på en gård. Et hestelem kalt Volse er en del av et seksualisert rituale. Lemmet er blitt preparert med løk og linfrø. Formularen lin ok lauk, «lin og løk», er gammel. Det tyder en liten beinkniv som er funnet i kvinnegrav i Fløksand i Norge som bar inskripsjonen linalaukaR. Både lin og løk ble oppfattet som sterke fruktbarhetssymboler, kalt for kvinnenes sæd. «Å gå under linet» betød å gifte seg. Frøya, fruktbarhetens gudinne, hadde tilnavnet Hørn, linhøstens gudinne.

Lin ble i Norge dyrket i yngre bronsealder, men ble vanligere ut over i eldre jernalder. I den tid hvor man måtte være selvforskynt var lindyrking vanlig i Norge. Etter at treskemaskinen for bomull ble oppfunnet i 1792 døde interessen for lindyrking ut i Norge og i Europa. Amerikansk bomull ble enerådende.