Fluer

   

Fra Villmark

(Forskjeller mellom versjoner)
Gå til: navigasjon, søk
Trond (Diskusjon | bidrag)
(Ny side: {{Taksoboks | bilde=Calliphora-sp.jpg | bildetekst=En ekte flue, denne tilhører spyfluene | norsknavn=Fluer | vitenskapsnavn=Brachycera | overgrupper=Tovinger (Diptera), <br />[[I…)
Nyere redigering ?

Versjonen fra 3. sep 2009 kl. 19:45

Fluer
En ekte flue, denne tilhører spyfluene
En ekte flue, denne tilhører spyfluene
Vitenskapelig(e)
navn: 		Brachycera
Norsk(e) navn: Fluer
Hører til: Tovinger (Diptera),
Insekter
Antall arter: omtrent 3 000 arter i Norge,
? i verden
Habitat: Terrestrisk, men noen arter har larvestadiet i vann
Utbredelse: Alle verdensdeler

Delgrupper:

  • Stratiomyomorpha
  • Xylophagomorpha
  • Tabanomorpha
  • Muscomorpha
Brystet, fra siden hos en høyere flue.
Ryggsiden hos en høyere flue.

Fluer (vitenskapelig navn Brachycera), er en delgruppe av tovingene. Den andre delgruppen er mygg. Tovinger har bare ett par vinger, det bakerste vingeparet mangler, og er erstattet av to svingkøller. Fluer har generelt bredere, kraftigere kropp enn mygg.

Det er 81 familier i Norge, med omtrent 3 000 arter. Fluer kan bli opp til et halvt Ã¥r gamle.

Innhold

Utseende

Fluene har en kroppslengde fra 2 mm til ca. 60 mm. Kroppen bestÃ¥r av tre kroppsavsnitt, hodet, bakkroppen og brystpartiet.

Fargene kan være alt fra svart til lyst gul, ofte i brungule nyanser. Men også noen er metallisk farget, en farge som oppstår ved lysbrytning.

Kroppen kan ha flere stive børster (seta), og noen arter er delvis hårkledde.

Bakkroppen

De fleste fluer har mellom fire og sju ledd i bakkroppen. I eller delvis utenfor de siste leddene på bakkroppen finnes forplantningsorganene. Hos hunner er de innvendig i kroppen, mens de hos hannen kan være store og lett synlige.

Brystpartiet

Brystpartiet består av tre segmenter kalt prescutum, scutum og scutellum. En flues kropp består av hudplater, et ytre skjelett, som holder kroppen sammen, omtrent som i en soldats rustning. Disse platene er ikke alltid like lett å se da overgangene mellom dem kan være lite synlig. De har navn etter plassering på kroppen.
Prescutum er lengst fram, like bak hodet. Her finnes hudplatene humeral callus, meso pleuron og det første beinparet (1. coxa). Vingene er også plassert her, på siden av kroppen.
Scutum er ryggsiden på det midterste bryststykket. Her finnes hudplatene ptero pleuron, sterno pleuron og her er det midterste beinparet festet (2. coxa). Svingkøllen (haltere) er plassert her, like bak vingen.
Scutellum er det bakerste brystsegmentet, et trekantet bakoverrettet stykke. Her finnes hudplatene mesoscutellum, postscutellum og hypo pleuron. Det bakerste beinparet er festet her (3. coxa).
Børster på brystpartiet. Disse børsterekkene har navn, og er viktige i artsbestemmelsen. Navnet på børstene er ofte det samme som det latinske navnet på den delen av kroppen (hudplaten) børstene finnes på. Oppe på ryggsiden kan det være langsgående rekker med børster. Den miderste rekken heter akrosticale børster, utenfor der dorsocentrale børster. Langs kanten finnes mindre grupper med børster, foran noen posthumerale børster, bakover, presuturale børster, notoplurale børster, alar børster og på scuttellumet finnes ofte scutellare børster.

Insektben.

Vingene er festet til det første (lengst fram) brystsegmentet. Fluer tilhører tovingene og har bare to vinger i motsetning til de fleste andre insekter, som har to par vinger. På det miderste er det to svingkøller der de andre insektene normalt har sine bakvinger. Disse svingkøllene fungerer som balanseorgan under flygingen.

Vingene kan være gjennomskinnelige, klare eller røykfargede, ha flekker og mønster. Noen arter har fine hår på vingeoverflaten. Bak vingefestet, i «armhulen», sitter hos endel arter, noen vingeskjell (thoracalsquama).

Beina, finnes med et par på hvert av de tre brystsegmentene, tilsammen blir det seks bein. Beina brukes til å gå med, men også for å fange (holde) byttedyr, som hos dansefluer og andre. Utseendet kan variere mye, men de har de vanlige leddene. Hofter (coxa), hoftering (trochanter), låret (femur), leggen (tibia) og føttene (tarsi), som vanligvis består av fem ledd (tarser). Fotleddet nærmest leggen, kalles for «det første leddet» (basistarsi).

Det ytterste kalles gjerne et kloledd. Her er vanligvis et par klør (unguiculus), slik at de kan holde seg fast på klær og andre rue overflater. Disse kan være ubetydelige, små, eller kraftige med store haker, som hos lusfluene. Det er også to små puter (pulvilli) på det siste fotleddet, disse fungerer litt som sugekopper og har gjerne en noe «klissete» overflate og gjør at fluer kan holde seg fast på glatte overflater, som en vindusrute. Hos en delgruppe av fluene er det i tillegg en ekstra midtstilt «pute» (empodium) eller en «hårbørste» (arolium).

Hodet

Hode av en høyere flue.

Børster og hår på hodet finnes hos de fleste fluer og det er flere markerte børster som alle har sine navn, etter plasseringen på hodet. Disse børstenes plassering, antall og retning har betydning ved artsbestemmelse av fluer.

Ocellar trekanten er et trekantet, mer eller mindre markert område oppe på hodet. På den er det tre enkelt-øyne, (ocelli), ofte kalt medianøye eller punktøyne. Det er også noen små hårbørster, som er framoverbøyd, kalt ocellar børster.
De to postvertikal børstene finnes øverst på hodet, like bak ocellar trekanten. Det er utovervendte, parallelle (rett opp) eller kryssende om hverandre (innover bøyd).
De to vertikal børstene finnes øverst på hodet, på hver side, langs bakkanten, mellom den postvertikale børsten og fasettøyet.
Øynene er sammensatt og består av mange enkeltøyne, kalt fasetter eller fasettøye. De dekker vanligvis det meste av hodets sider. Hos hanner av noen arter, møtes fasettøynene på toppen av hodet, mens hunnene har adskilte øyne. Hos hanner av øyefluer dekker fasettøynene hele det halvkuleformede hodet, hos hunnene er det en smal pannestripe mellom dem.
Orbital børstene er plassert langs øynene. Det kan være flere slike på en rekke, som hos minérfluer og andre familier. Mens de kan helt mangle hos andre familier.
Frontalsuturen er en spalteåpning som går i en «oppned u-form», rett over antennefestene. I denne spalten har høyere fluer en «ballong» som de blåser opp når de klekker. Dette er nødvendig eller i alle fall til god hjelp, for å komme seg ut av puppehylsteret og likeså opp av jorden. Mange arter har puppestadiet sitt like under jordoverflaten.
Antenner er festet midt foran på hodet, like over munnen. Antennene skiller fluer fra mygg, ved at de har antenner med fire eller færre ledd. Mygg, har annerledes antenner, de er lange og leddene i postpedicelet (fra og med det tredje leddet) er tydelig adskilte, litt flate (skiveformede) men runde. Antall ledd varierer, men de er lett synlige som perler på en snor.
Alle fluer har tilsynelatende bare tre ledd i antennene, noe som kan være vanskelig å se uten en god lupe. Antennene har alltid to ledd (scapus og pedicellus) først, disse skiller seg ut fra resten av antennen. Deretter følger flere ledd (postpedicel som i eldre litteratur benevnes flagellum), som kan variere svært mye. Hos fluene er disse leddene særpregete for hele gruppen. Det første av disse er stort, mer eller mindre rundt eller avlangt, noe tykt, med en litt lang mangeleddet, tynn hårbørste (artista) festet litt foran eller på toppen. Leddene i hårbørsten er så små, at en vanligvis ikke regner de som separate ledd på antennen - en sier at - fluer har antenner med tre ledd, der det siste ledd har et langt, tynt hår som står ut fra siden. Enkelte fluer har utvekster eller lange hår på antennene. Særlig finnes dette hos hannene, og hjelper han å finne hunnen. Disse antennene er svært følsomme for lukt (feromon), og hannen kan følge et duftspor over lange avstander.
Clypeus er munnskjoldet.
Munnen er hos høyere fluer normalt under hodet, og består hos de aller fleste arter av slikkende eller sugende munndeler. Noen arter er blodsugende fluer med munndeler beregnet på å stikke hull i hud. Andre lever som rovdyr og har skarpe kjever.
Vibrissae eller kinnbørster er et par kraftige børster på «haken», ikke alle fluer har disse børstene.

Levevis

Forplantning skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene.

Fluer finnes på mange ulike leveområder (habitat). Et betydelig antall arter lever av planter både i larvestadiene og som voksne. Noen er rovdyr som dansefluer og rovfluer, som lever av andre mindre dyr. Andre er parasitter, som lever i eller på et annet vertsdyr. Noen er óg blodsugende.

Fluene har stor betydning for pollinering av mange planter. Mange er viktige i nedbrytningen av organisk material, både i dødt plantemateriale og av døde dyr.

Skadedyr

Noen er alvorlige skadedyr på avlinger i landbruket, en av disse er gulrotfluen. Andre er gressfluer og minérfluer.

Parasitter

Flere fluer lever som parasitter i eller på andre dyr. Til disse hører humlefluer, vepsefluer, vannfluer, skrukketrollfluer og snyltefluer som lever av virvelløse dyr. Lusfluer og bremser er plagsomme parasitter på virveldyr.

Smaksans

Fluenes smaksapparat er ikke av det finere slaget og klarer ikke å skille mellom smaksnyanser, men er bare beregnet på å sjekke om maten er søt (spiselig) eller bitter (uspiselig). Fluer har nemlig smaksceller over hele kroppen, og kan finne ut smaken ved ganske enkelt å bruke bena.

Raske og utholdende flygere

Til tross for at enkelte fluer har ganske små vinger, er de raske flygere. Det forholdsvis kraftige brystet rommer store flygemuskler. Det er vanskelig å måle akkurat hvor raskt en flue kan fly. Nyere målinger kan tyde på at enkelte hudbremser kan nå hastigheter på 80 - 100 kilometer i timen, som er meget respektabelt for en flue.

I et forsøk, der en ville finne ut hvor langt insekter (fortrinnsvis skadedyr) flyr ble en art hudbrems brukt. Det var reinbremsen, en fryktet parasitt på reinsdyr. (se kilde) Forsøket gikk ut på at fluen, på brystetpartiets ryggside, ble limt fast til en «flygemølle» som stod helt plant på underlaget. En flygemølle er et apparat med en lett karbonfiberstang ut til siden. Denne stangen kan roteres, og er festet med minst mulig friksjon. Når fluen flyr, vil den rotere stangen, eller armen, og apparatet registrerer hver runde. Reinbremsen fløy opptil 30 timer. Med en normal fart på 30 km/t blir det en 900 km lang strekning. Det er like langt som fra Alta til Trondheim. Dersom farten var høyere eller fluen fikk hjelp av medvind, ville reinbremsen tilbakelegge en enda større avstand. Og dette uten matpause. Brems tar ikke til seg næring som voksne.

Forplantning

Forplantningen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Fluer er er stor gruppe insekter med svært ulike leve- og oppvekstområder og hvor egglegningen finner sted, avhenger derfor av arten.

En høyere flue. stor kubrems
a - voksen flue
b - larve i siste stadium
c - egg
d - puppehylster med O-formet åpning
e - larve i ungt stadium.

Larver

Fluelarvene til de høyerestående fluene, kalles ofte for maggot. De er hodeløse og pølseformet. Disse er ganske lett å avl opp, og brukes som agn i sportsfiske.

Fluelarver er uten bein og mange er maggot-lignende, bare de mest primitive laverestÃ¥ende fluene har anlegg til et hode. Munndelene kan trekkes inn i hodet. De lever av Ã¥ suge til seg væske fra planter eller dyr. Størrelsen pÃ¥ en fluelarve varierer med hvilken art flue det er. De fleste larver er mellom 2 og 19 mm. Om sommeren, nÃ¥r det er varmt, er utviklingstiden raskere enn om vinteren. Tiden det gÃ¥r fra egget legges, til fluen er ferdig utviklet, kan være bare 12 til 14 dager.

Fluer i overfamilien Hippoboscoidea (=Pupiparae), har larveutviklingen i et lukket hulrom i kroppen til hunnen, og de går ofte rett over i puppestadiet etter «fødselen». Dette kalles falsk placenta (psaudoplasentral). Men de aller fleste grupper av fluer legger egg, som klekkes til små larver. Larvene må gjennom flere hudskift før de er fullt utviklet (imago).

Puppestadiet

Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen.

Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Denne måten er en ganske vanlig når et insekt skal forlate puppestadiet.

Hos de høyerestående, er selve klekkeprosessen opphavet til navnet høyerestående fluer. Puppens hud er hudskjelettet fra siste larvestadie. Den revner med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Litt enkelt forklart skjer dette ved at den blåser opp en «ballong» eller «pose», foran på hodet. De har en opp-nede, U-formet, spalteåpningen i ansiktet, kalt Frontalsuturen (se bilde). Puppeskallet revner og den unge nyklekte fluen kommer krypende ut. Posen faller tilbake etterpå.

Nyttige fluer

Forskning

Bananfluen Drosophila melanogaster er mye brukt i forskning, særlig i genetiske eksperimenter, fordi den har kort reproduksjonstid og er lett og billig å formere. Den har ekstra store kromosomer i spyttkjertlene, er genetisk enkel og har fått kartlagt sitt DNA.

Bioterapi

Fluelarver som brukes i bioterapi (Maggot Debridement Therapy – MDT). Behandlingsformen som går ut på at steriliserte levende larver plasseres i åpne sår, på mennesker eller dyr, for å spise dødt vev og stimulere til vekst av friskt vev. Det er noen arter av familien spyfluer (Calliphoridae) som brukes på denne måten.

Bruk i kriminalgåter

Fluer er ofte de første insekter som oppsøker et dødt dyr, for å legge egg. Ved drap på mennesker gjør ikke fluen noen forskjell, og vil derfor legge egg også på den døde menneskekroppen. Dette kan være svært nyttig for å fastslå dødstidspunktet i drapssaker. Larvene bruker en viss tid på sin utvikling og må gjennom flere hudskift, derfor kan en anslå dødstidspunktet. Men også, i enkelte tilfeller stedet, eller at liket har blitt flyttet til et annet sted. Faget kalles på engelsk for forensic entomology.

Plagsomme fluer

Klegger er blodsugende fluer. Det er de voksne hunnene som suger blod, da dette er et viktig næringstilskudd for at eggleggningen skal bli vellykket.

Flere arter fluer tiltrekkes av lukter som vi mennesker omgir oss med, og derfor kan de opptre tallrikt i boliger. Ofte er dette arter av de tallrike møkkfluer, hvor også husfluen tilhører.

Noen arter finnes i hus uten at de er til noen annen plage enn at de er der. Det gjelder blant annet vindusfluen, som har fått navnet sitt fordi de ofte finnes i eller ved vindu.

Sykdomsspredere

Fluer flyr fra sted til sted. Det kan være steder som, på avføring, åpne sår, matvarer og lignende, derfor kan de bære med seg sykdomssmitte.

Tsetsefluene er kanskje den mest kjente sykdomssmittende fluen, den sprer blodparasitter i slekten Trypanosoma (et slags svepedyr) som framkaller sovesyke hos mennesker og nagana hos husdyr.

Andre arter kan bidra til at alvorlige sykdommer blir spredt. Men også mindre alvorlig plager som diaré eller mindre alvorlige sykdommer. Dette er ikke et stort problem i Norge, men på steder der klimaet er varmere kan dette være et alvorlig problem.

Spyfluer, kan overføre smitte av sykdommer, fordi de kan legge egg i åpne sår. Normalt legger de egg i dødt kjøtt.

Ikke alle fluer er ekte fluer

Det er flere insekter som kalles fluer, men som egentlig er helt andre insekter. Til disse hører for eksempel døgnfluer, som er insekter med ufullstendig forvandling.

«Uekte fluer» hos insekter med fullstendig forvandling omfatter skorpionfluer, mudderfluer, vårfluer og kamelhalsfluer, og dessuten ildfluer, som tilhører billene. Noen foretrekker betegnelsen lysbiller fremfor ildfluer.

Systematisk inndeling

Fluenes slektskapsforholdene mellom delgruppene er avklart i ulik grad.

Nyere inndeling

Nyere forskning på fluenes systematikk, deler de inn i fire grupper, hvor den tradisjonelle grensen mellom de lavere og de høyere fluene ikke lengre er ett markert skille.

Det er gruppen av de laverestående fluene som er delt i fire grupper. Gruppen Muscomorpha innholder både en del av de laverestående og alle de høyerestående fluene, som fortsatt er en egen delgruppe og har det latinske navnet Cyclorrhapha. Nettopp dette at de har beholdt dette navnet kan være et problem eller litt forvirrende, fordi de siste bokstavene i de latiske navnene forteller litt om plasseringen i hierarkiet. Problemet ligger i at Cyclorrhapha, er en delgruppe av Muscomorpha, det vil si ikke på samme nivå i hirakiet. Derfor er det mulig at gruppen høyere fluer kommer til å få et nytt navn i framtiden.

  • Fluer (Brachycera)
    • Stratiomyomorpha
      • Pantophthalmidae , Xylomyidae , Stratiomyidae
    • Xylophagomorpha
      • Xylophagidae
    • Tabanomorpha
      • Vermileonidae , Rhagionidae , Pelecorhynchidae , Athericidae , Tabanidae
    • Muscomorpha
      • en del av de laverestÃ¥ende fluene - Nemestrinoidea, Acroceridae , Nemestrinidae , Asiloidea, Asilidae , Therevidae , Scenopinidae , Ocoidae , Apsilocephalidae , Mydidae, Apioceridae , Bombyliidae, Hilarimorphidae , Apystomyidae , Eremoneura, Empidoidea,
      • alle høyerestÃ¥ende fluer [Cyclorrhapha)

Tradisjonell inndeling

Den tradisjonelle måten å dele fluene inn i en laverestående og en høyerestående gruppe, kommer av hvordan fluen klekker og hvordan puppen revner. Hos de laverestående revner den på ryggsiden med et T-formet snitt. Hos de høyerestående, revner den med et O-formet snitt foran, omtrent som et lokk. Alle de høyerestående fluer har en Frontalsuture i ansiktet, en opp-ned, U-formet spalteåpning.

  • Fluer (Brachycera)
    • delgruppe laverestÃ¥ende fluer (Orthorrhapha).
      [Kunstig gruppe] Omtrent 650 arter i Norge, de er oftest store og omfatter bl.a. klegger og rovfluer. Her lever larvene som rovdyr eller parasitter og kjennetegnes med en liten, men hard hodekapsel.
    • delgruppe høyerestÃ¥ende fluer (Cyclorrhapha).
      Omtrent 2000 arter i Norge., er små til middels store fluer. Larvene mangler hodekapsel og har høyst ulike levevis, fra planteetere og vedborere til parasitter, rovdyr, blodsugere og gjødseletere.

Familieliste med antall norske arter

Det er 81 familier av fluer i Norge, med omtrent 3 000 arter.

Denne oversikten er ikke skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System og Gruppe. Systematikken følger Andersson, 1991. Antallet arter for hver familie er hentet fra Ottesen, P.S., 1993. (se kilde).

Litteratur

  • Andersson, H. 1991. Aktuell klassifisering av inhemska tvÃ¥vingar (Diptera), med svenska namn pÃ¥ familjerna. Ent. Tidskr. 112, side 49-52.
  • Borkent, A., McAlpine, J.F., Wood, D.M. og Woodley, N.E. 1989. Manual of Nearctic Diptera, Volume 3. Agriculture Canada, Research Branch, Ottawa.
  • Nettstedet Tree of life Brachycera
  • Nilssen, A. C. 2003. Hvor langt kan insekter fly. Norsk entomologisk forening. Insekt-Nytt 28 (4), side 21-28
  • Ottesen, P.S. (red.) 1993. Norske Insektfamilier og deres artsantall. NINA utredning ; 055, 40 sider.

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Brachycera – bilder, video eller lyd

Anbefalt artikkel.

Hentet fra «http://villmarksliv.nu/wiki/Fluer»
Personlige verktøy