Ulver
Fra Villmark
(Ny side: {{Whoops|Ulv}} {{Taksoboks | bilde=Wolf 610.JPG | bildetekst=Ulv, ''Canis lupus'' | norsknavn=ulver | vitenskapsnavn=— | overgrupper=hundefamilien }} {{Taksoboks-gruppe | deler…) |
|||
| Linje 77: | Linje 77: | ||
[[Kategori:Rovdyr]] | [[Kategori:Rovdyr]] | ||
| - | [[Kategori: | + | [[Kategori:Hundedyr]] |
Nåværende revisjon fra 6. sep 2009 kl. 16:59
| Ulver | |
|---|---|
 Ulv, Canis lupus | |
| Vitenskapelig(e) navn: | — |
| Norsk(e) navn: | ulver |
| Hører til: | hundefamilien |
| Antall arter: | 4 |
| Habitat: | terrestrisk, subtropisk klima – arktisk klima |
| Utbredelse: | Nordøst-Afrika, Nord-Amerika, Asia, Europa |
| Arter: | |
Ulver er en biologisk gruppe med mellomstore rovdyr som består av tre eller fire nære slektninger, som hver i sær er definert som en selvstendig art tilhørende i hundefamilien. De fire artene som kalles ulv er alle forplantningsdyktige på tvers av artsgrensene, så hvorvidt de faktisk er fire arter eller en art med fire underarter er fortsatt et omdiskutert tema.
Innhold |
Arter
Diskusjonen om arter har pågått i flere sekler. Mange lokale ulvepopulasjoner rundt om i verden har gjennom tidene blitt regnet som egne arter. Ny viten og moderne forskningsmidler har imidlertid endret på dette. I dag vet vi mye mer, men allikevel kan artgrensene av og til være uklare. Normalt skal ikke en art kunne pare seg med en annen art og få forplantningsdyktig avkom. Allikevel kan slikt være mulig under separasjon eller sammensmeltning av arter. Derfor kan det i noen tilfeller være vanskelig å bestemme om det er en art eller en underart. Det er dette som er årsaken til at vi ikke med sikkerhet vet om det er en, to, tre eller fire arter med ulv i øyeblikket. Kanskje finnes det også fortsatt uoppdagede ulvearter.
Det som kjennetegner ulver er at artene er fysisk større enn andre canider, borsett fra afrikansk villhund og asiatisk villhund. Et annet fellestrekk er at ulver danner sosiale flokker, noe som også gjelder for de to andre nevnte artene.
- Ulv (Canis lupus) er den ulvearten med størt spredning og flest underarter, deriblant vanlig ulv (som blant annet finnes i Norge), dingo og tamhund. Mange flere underarter er imidlertid beskrevet. Arten opptrer i Nord Amerika, Eurasia, Afrika og Oseania (dit dingoen trolig ble introdusert av mennesker).
- Rødulv (Canis rufus) er en sjelden ulveart som holder til i det sydøstlige USA. Den har tre kjente underarter, men to av dem er utdødd i vill tilstand. Arten er endemisk for Nord-Amerika, men kan ha hatt større spredning (mot sør) tidligere.
- Kanadisk ulv (Canis lycaon) er en ny ulveart som ble oppdaget i Algonquin Park-reservatet i Canada. Det er i øyeblikket svært uklart om den kan kalles en egen art eller om den skal regnes som en underart av rødulv. Denne ulven går også under navnet Kanadisk rødulv. Arten er endemisk for Nord-Amerika.
- Etiopisk ulv (Canis simensis) er den sjeldneste ulvearten. Denne arten har tidligere vært klassifisert som både rev og sjakal, og det finnes to kjente underarter. Arten er endemisk for Afrika.
Atferd
Ulver er sosialt revirhevdende flokkdyr. Flokken bestÃ¥r av et alfapar, deres nærmeste avkom og avkom fra tidligere kull. Bare alfaparet parer seg normalt. Flokken markerer og forsvarer et leveomrÃ¥de – revir – mot andre inntrengere av samme art, av og til ogsÃ¥ mot andre arter. Spesielt om tilgangen pÃ¥ bytte er dÃ¥rlig. Størrelsen pÃ¥ reviret varierer i henhold til tilgangen pÃ¥ mat, men er ofte i størrelsordenen 100–1 000 km².
Før paringstiden ( typisk i februar–mars) blir noen av fjorÃ¥rsvalpene, særlig hannene, støtt ut av flokken og reviret, og mÃ¥ finne sitt eget revir. Disse dyra kan streife over store omrÃ¥der pÃ¥ leting etter et passende revir og en make. Av og til kan slike dyr danne sÃ¥kalte ungkarsflokker for en kort periode, for slik lettere Ã¥ kunne skaffe seg mat. Dersom et av alfadyrene dør, vil flokken ofte oppløses og ulvene spres.
Kommunikasjon
Ulver kommuniserer gjennom kroppsspråk og vokalisering. Den høylydte vokaliseringen kalles gjerne ulvehyl. Ulven hyler imidlertid ikke når den jakter, slik mange tror, men når dyrene kommuniserer seg i mellom. Slike hylekonserter oppstår gjerne når flokken er samlet, samtidig som dyrene vagger med hevet hale og har kroppskontakt. Dette indikerer at ulver i flokken har en viss sosial betydning for hverandre. Trolig har hylingen også betydning for flokkens revirheving.
En studie av ulv i Algonquin Park-reservatet i Ontario, Canada, på 1960-tallet bekreftet at ulven vil svare på hyling fra andre ulver, også mer eller mindre bra etterligninger gjort av mennesker. Dette har gjort det lettere for forskere å følge ulvens vandringer i mørke og tett underskog, siden man kan følge hylingen. Siden ulven er svært sky er også den karakteristiske hyligen ofte det nærmeste mennesker kommer å oppleve ulv i vill tilstand.
Ulv og menneske
Forholdet mellom menneske og ulv har en lang og komplisert historie. Tradisjonelt har mennesket i vår tidsregning sett på ulven som en konkurrent i matfatet, men også som et farlig rovdyr man kunne klare seg foruten. Det siste har naturlig nok sammenheng med at ulven noen steder kan ha tatt beitedyr. Dette har ført til at populasjonene med ulv mange steder ble enten utryddet eller kraftig redusert. I dag har de fleste opplyste mennesker innsett at ulven er en viktig del av økosystemet, allikevel er det stadig konflikt mellom ulven og ulike interessegrupper i befolkningene.
Lenge før vår tidsregning må imidlertid forholdet mellom menneske og ulv ha vært annerledes. De må begge ha funnet det praktisk å samarbeide, for en rekke arkeologiske utgravninger viser at de to artene har hatt en viss nærhet gjennom tiden. Slik ble også ulven i sin tid temmet og senere domestisert til en tamhund.. Man regner i dag at «menneskets beste venn» oppsto fra ulver for omkring 12 000-20 000 år siden. Tamhunden er derfor fortsatt en ulv, om enn en underart på linje med dingo og vanlig ulv.
Endrede holdninger
Mot slutten av 1900-tallet oppstod det en økt forståelse for ulvens nytte, tilskyndet av bøker og naturdokumentarer, samt klassifiseringen av ulv som en truet dyreart. Følgelig har mange mennesker fått en positivt oppfatning av ulven som interessant, verdifull og majestetisk. Parker med synlige ulvebestander har blitt populære turistattraksjoner.
Gjeninnføring av ulver
Ulver har blitt gjeninnført flere steder, hovedsakelig som følge av at de nå regnes som truede dyrearter. I USA finnes nå ulver flere steder der de tidligere var utryddet, og bestanden har vært økende i områder som Alaska og Minnesota der ulveflokkene lever i de dype skoger. Bestanden øker også naturlig i Canada, mens det gjeninnføres ulv i områder som Idaho og Wyoming.
I Norge og Sverige er det pågående konflikter mellom naturvernere og grupper som mener at ulvens utbredelse i norsk natur bør begrenses. Det har til og med blitt påstått at den stigende ulvebestanden i Norge og Sverige fra 1970-tallet og utover skyldes at grupper med støtte av den svenske regjeringen har gjeninnført ulv som ledd i en skjult agenda. Genetisk analyse av DNA-materialet fra ulver viser derimot at den sør-skandinaviske ulvebestanden høyst sannsynlig er etablert gjennom innvandring fra ulvebestander i Finland og Russland.
Jakt
Det drives jakt på ulver for pels eller for å begrense bestanden. Tidligere ble hva som helst brukt til å ta livet av ulvene, inkludert store mengder gift. I 1889 utryddet for eksempel japanske bønder på øya Hokkaido den sjeldne Hokkaido-ulven med stryknin. Tilfellet var langt fra unikt. I Skandinavia var ulvesaks vanlig på 1800-tallet.
I dag foregår det meste av ulvejakt på bakken eller fra helikopter, enten med hagle eller rifle. Jakt fra luftfartøyer er vanligvis kun tillatt for offentlige tjenestemenn. Ulver ansees for vanskelige å jakte, og kan bevege seg langt etter å ha blitt skutt.
Se også
Eksterne lenker
- Det skandinaviske ulveprosjektet
- Miljøstatus i Norge: Ulv
- International wolf Center
- Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk
- Foreningen våre rovdyr
- Alpha for ulv i naturen
