Ekorn

Underarter:

Ekorn (Sciurus vulgaris) er en gnager i ekornfamilien, og er et trelevende dyr med stor hårete hale. Det er rødbrunt på oversiden, men blir om vinteren gråere, i visse områder helt grå. Undersiden er kremgul/hvit. Pelsen på ungdyr er svartbrun eller rødbrun. Variasjon i pelsfarge gjør at visse stammer er mørkere eller gråere. Dyret skifter pels to ganger i året. Vinterpelsen er tykkere og lengre. Håret på ørene blir også lengre. Fargeforskjellene melom sommer- og vinterpelsen er tydeligst lengst nord i utbredelsesområdet.

Vekten varierer fra 200 til 400 gram. Totallengden er 39–43 cm. Halen er 17–19 cm lang. Forbena er omkring 3,5 cm lange og 1–1,5 cm brede, bakbena er omkring 5,5 cm lange og 2–2,5 cm brede. Dyret veier mellom 200 og 450 gram. Hannen og hunnen er like store.

Ekornet har en karakteristisk hale, og hensikten med den er å hjelpe til å holde balansen når den hopper melom grener. Den holder også dyret varmt når det sover.

Forbena er kortere enn bakbena. Dyret har lange, kvasse og bøyde klør som hjelper den til å klatre i trær. Øynene er store og utstående. Ekornet har en snatrende og smattende lyd, men andre lyder forekomer også. Varslingsropet er et metallisk "tjiuck".

På bakken beveger ekornet seg ved sprang. Sporet den etterlater seg har de store bakbena først og de mindre frambena bak. Avtrykket består av fem sprikende tær fra bakbena og fire fra frambena.

Ekorn er utbredt i skogstrøk over hele landet. Det er vanligvis aktivt om morgenen og sent på kvelden. Midt på dagen hviler det i hiet sitt for å unngå varme og fugler. Om vinteren er hvilen om dagen kortere. Hvis været er dårlig, kan ekornet bli i hiet sitt i flere dager i strekk. Ekornet er lite sky overfor mennesker, derfor er det et av de skogsdyr vi ser oftest. Ekornet lager reir av ris og kvister, eller det overtar andre reir, gjerne etter store fugler. Dyret bygger helst reiret sitt i hulrom i trær, men reiret kan også være frittliggende. Reiret er kuleformet og ca 30 cm i diameter

Drektighetstiden er 32-40 døgn. Dyret har individuelt varierende paringsrytme, og det er grunnen til at man kan finne dyr med nyfødte unger hele våren og sommeren. Det er 1-7 unger i hvert kull, og hunnen får 2-3 kull pr år. Ungene er blinde ved fødselen, og åpner øynene først etter 14 dager. De tar turer bort fra reiret etter 5-6 uker, men får melk enda noen uker til. De blir værende i området de er født i til høsten. Etter et år er ekornet kjønnsmodent. Dyret lever normalt 2-3 år, men enkelte individer kan bli 6-7 år gamle, i fangenskap enda eldre.

Dyret lever av nøtter, røtter, frø og knopper, men kan også ta egg og fugleunger i hekkesesongen. Gran- og furukongler er spesielt viktige siden de ofte finnes i store mengder nesten hele året. Ekornet leter nøye gjennom trekronene etter føde. Når det finner noe, tar den maten med seg til et sted hvor det kan være i sikkerhet. Det gnager også bort bark fra ungtrær for å komme til sevjen, og på den måten kan dyret skade treet slik at det dør. Det meste av tiden bruker dyret på å samle og ete mat. Mat som blir til overs, blir gjemt eller gravd ned, for å kunne etes når det er mangel på mat. Ofte finner ikke dyret igjen maten. Ekornet har ingen revir og flere ekorn leter etter mat i samme området.

Ekornet lever helst i barskog, men finnes også i løvskog. Arten finnes i hele Europa og Nord-Asia, nordgrense ved tundraen og sydgrense ved Middelhavet/Kaukasus. Ekornet er i visse områder truet av det grå ekornet. Blant de dyrene som tar ekorn er måren, ugler og andre rovfugler. Røyskatter tar ekornunger. Ekorn som overraskes på bakken kan bli tatt av hunder, katter eller rev.

Ekornet har fint skinn, som tidligere var verdifullt. Jakt på ekorn var før vanlig. Nå har skinnet liten verdi, men pelsverket kalles gråverk.

Underarter

Ekorn har vært inndelt i opptil 40 underarter av noen forskere. En vanlig inndeling går imidlertid ut på å dele det inn i 16 underarter.

• S. v. altaicus Serebrennikov, 1928
• S. v. anadyrensis Ognev, 1929
• S. v. argenteus Kerr, 1792
• S. v. balcanicus Heinrich, 1936
• S. v. bashkiricus Ognev, 1935
• S. v. fuscoater Altum, 1876
• S. v. fusconigricans Dvigubsky, 1804
• S. v. infuscatus Cabrera, 1905
• S. v. italicus Bonaparte, 1838
• S. v. jacutensis Ognev, 1929
• S. v. jenissejensis Ognev, 1935
• S. v. leucourus Kerr, 1792
• S. v. mantchuricus Thomas, 1909
• S. v. meridionalis Lucifero, 1907
• S. v. rupestris Thomas, 1907
• S. v. vulgaris Linnaeus, 1758.

Eksterne lenker

Commons: Sciurus vulgaris – bilder, video eller lyd