Ilder

Underarter:

Ilder (Mustela putorius) er et lite rovdyr i mårfamilien. Tamildernens latinske navn er (Mustela putorius furo). Ilder er i slekt med blant annet jerv, grevling, skunk, mink, røyskatt og snømus. Ilder finnes i store deler av Europa, østover til Ural. Nordgrensen går i Sørøst-Norge, så den har ikke stor utbredelse i Norge. Spesielt kalde vintre virker regulerende på bestanden.

Ilderen ble forsøkt innført til New Zealand for å holde nede bestanden av kaniner, men dette lyktes bare i mindre grad.

Ildere har en langstrakt og elegant form, med kroppslengde på opptil 45 cm for hunnene og opptil 55 cm for hannene. Vekten kan nå 1,5 kg (etter en eventuell kastrering vil hannen miste noe vekt). Levealder omtrent 4–5 år i vill tilstand, opptil 14 år i fangenskap.

Ilderen blir vanligvis kjønnsmoden i sitt andre leveår. Det er vanlig med ett kull i året. Ilderen har ikke forsinket fosterutvikling slik de fleste andre mårdyr har, og hunnene er drektige i 6 uker før ungene blir født i mai/juni. Ilderen får normalt 4–6 unger i hvert kull. Ungene fødes blinde. Etter en måned åpnes øynene, og de har da fått en ullaktig pels. Når de er to–tre måneder gamle, har ungene utviklet voksen kroppsstørrelse og er nå uavhengige av moren.

Hovedføden er frosk, padder, smågnagere, fugl og egg. I likhet med røyskatten hamstrer ilderen mat i overskuddstider, og den kan også sikre ferskmat utover vinteren ved å bite frosk over nakken og lamme frosken slik at den ikke dør, men fungerer som levende matlager. Ilderen er nattaktiv, og den har et særdeles godt nattesyn.

Ilderen lever i lavlandet, oftest i tilknytning til krattskog og skogkanter nær vassdrag og andre fuktige steder. Spesielt om vinteren finnes den gjerne nær bebyggelse. Hiene varierer fra enkle liggeplasser på bakken til selvlagede hi med flere rom. Slike hi har gjerne mer enn én inngang, egne soverom og egne rom til matlagre. Ofte finner ilderen gamle hi etter andre dyr. Om vinteren søker dyrene ly i eller rundt uthus og andre bygninger.^{[trenger referanse]} Dyret kan ha et revir på 5–10 kvadratkilometer.

Ilder har vært et ettertraktet pelsdyr, og oppdrett av ilder har i Norge vært drevet siden slutten av 1920-åra og fram til slutten av andre verdenskrig. Mange ilder rømte, og etterhvert som farmene ble nedlagte, ble dyrene sluppet fri. Mange av ilderne som lever i Norge i dag, er trolig etterkommere etter pelsfarminga. I noen år etter krigen ble det utbetalt skuddpremie på ilderen, men dette ble opphevet mot slutten av 1960-tallet. I nyere tid har det vært drevet en del pelsdyrfarming igjen, (bl.a. i Trøndelag), og ilder har også blitt populært som kjæledyr (se nedenfor).

Historisk sett har ilder vært brukt som husdyr i flere tusen år. Den ble brukt til kaninjakt og rottefanger av de gamle romerne og grekerne. Det dreiet seg da om den tamme ilderen, også kalt frett, som i dag rent praktisk regnes som en egen art, men som biologisk er en underart.

Ildere som kjæledyr

De fleste i dag kjenner ilderen som et kjæledyr. De beskrives ofte som en mellomting mellom en hund og katt i oppførsel, og er nysgjerrige og lekne gjennom hele livet. De er normalt svært folkekjære og kommer godt overens med andre ildere. En ilder trenger ofte lekekamerater, hvis ikke blir de veldig avhengige av sin eier og det kan dermed være problematisk å la dem være alene. Ildere som kommer fra en god oppdretter, vil stort sett være ferdig trent til å gå på toalettet, men man normalt sett må ta et lite bitetreningskurs når man får en ildervalp i huset. En ilders livslengde kan variere, men i Norge regnes rundt 3 til 9 år som vanlig. Ildere trenger et kvalitetsfôr med en høy andel protein og fett.

Eksterne lenker

Commons: Mustela putorius – bilder, video eller lyd

• Fakta om ilder
• Norsk Ilder Forening - Her finner du informasjon om ilder som kjæledyr