Stålorm

Fra Villmark

Nåværende revisjon fra 29. jul 2009 kl. 07:04

Stålorm
Stålorm
Vitenskapelig(e) navn:	Anguis fragilis
Norsk(e) navn:	stålorm, kopperøgle, sleve
Hører til:	stålormer, virveldyr
Antall arter:	8
Habitat:	Skog
Utbredelse:	Europa, Lilleasia, Transkaukasia, Iran.
Underarter:

Stålorm er den eneste norske representanten for gruppen stålormer. Selv om den mangler bein er den ikke en slange, men en øgle.

Utseende og levevis

En kan lett se at stålormen ikke er en slange på at den har øyelokk som kan åpnes og lukkes. Dessuten har slanger alltid bare én rad med skjell under buken, med unntak av arter med et akvatisk eller underjordisk levevis, mens øgler har flere.

StÃ¥lormen blir opptil 40 - 46 cm lang, og er stÃ¥lgrÃ¥ eller kobberbrun. PÃ¥ grunn av at den har beinplater i huden under skjellene er den stiv i bevegelsene. Hannen er som regel ensfarget grÃ¥, mens hunnene er lysebrune med mørkere sider, og en mørk stripe langs ryggen. En sjelden gang kan en se eksemplarer med blÃ¥ flekker. Det vitenskapelige navnet kommer av at stÃ¥lormen, i likhet med firfisla, kan kaste fra seg halen om en fiende angriper (autotomi).

Arten er mest aktiv i skumringen og demringen, ettersom de viktigste byttedyrene er snegler og meitemark. Om dagen gjemmer den seg under steiner og trestammer, men kan komme fram i regnvær. I Norge kommer den ofte ut i solskinn, på veier eller åpent glenner i skogen for å utnytte solvarmen. Den har en todelt tunge, og et velutviklet Jacobsons organ, så luktesansen er viktig når stålormen skal finne bytte. Selv blir den jaktet på av blant annet rovfugler, kråke, skjære, piggsvin og grevling.

Stålormen trives best i løv- og blandingsskog med fuktig mark, men kan også treffes i kulturlandskap, så lenge det er nok fuktighet og tett vegetasjon. Den føder unger i august - september, og er altså ikke eggleggende. Vinterstid ligger stålormen i dvale, og da kan en ofte finne mange individer samlet på et sted.

Dette dyret er helt ufarlig, og i henhold til Viltlovens § 3 er det forbudt å fange, jage, drepe eller skade stålormer.

Utbredelse

Nominatunderarten Anguis fragilis fragilis finnes over store deler av Europa, og mangler bare lengst nord, i Irland og Sør-Spania, og på Middelhavsøyene. I Sørøst-Europa, Lilleasia, Transkaukasia og Iran erstattes den av underarten A. f. colchica. Stålormene i Sør-Hellas (Peloponnes, Zakynthos og Kefallonia) ble tidligere ført til underarten A. f. peloponnesiacus, men regnes nå som en egen art, Anguis cephalonnica.

I Norge er stålormen vanlig på Øst-, og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Nordgrensen er dårlig kjent. Den finnes i hvert fall nord for Trondheimsfjorden, men det er rapportert om usikre funn helt nord til Sømna i Nordland.

Eksterne lenker

• Norsk zoologisk forening: Skandinaviske amfibier og reptiler
• The Reptile Database: Anguis fragilis
• Blindschleiche - Anguis fragilis (Linnaeus, 1758) Østerriksk side
• The Herpetological Conservation Trust: The Slow Worm