Fra Villmark

Stikkemygg
En hunnmygg, snart god og mett på blod fra et menneske. Nå har hun fått tilskudd av proteiner, og kan produsere langt flere egg enn hva hun hadde klart uten et blodmåltid.
Vitenskapelig(e) navn:	Culicidae
Norsk(e) navn:	stikkemygg
Hører til:	Culicomorpha, mygg, tovinger
Antall arter:	38 arter i Norge ca. 3 100 i verden
Habitat:	på land, men med larvestadie i vann
Utbredelse:	alle verdensdeler
Delgrupper:	fuglemygg gulfebermygg malariamygg

Stikkemygg (Culicidae) er en familie av mygg og den organismegruppen folk flest forbinder med ordet "mygg". De er fra 3 mm til ca. 15 mm, de fleste under 10 mm.

Innhold 1 Liv og utvikling 1.1 Anatomi 1.2 Orienteringsevne 1.3 Larver og pupper 1.4 Lyd 2 Myggstikk 2.1 Ikke alle stikker 2.2 Sykdomsspredere 3 Generelt om mygg 4 Systematisk inndeling 5 Se også 6 Kilder 7 Eksterne lenker

Liv og utvikling

Anatomi

Ser en godt etter har stikkmyggene hår på vingene og noen ganger mørke tegninger eller skjell (som hos sommerfugler) langs årer eller vingekanten. På dette kan de lett kjennes fra andre mygg, dersom de også har den lange stikkende munnen (snabelen) midt foran på hodet. Snabelen er svært tynn, og ligger i en fin slire. Denne snabelen brukes til å suge blod og er lengre enn antennene som har 15 ledd. Hodet er forholdsvis lite og dekkes av store fasettøyne, palpene er korte.

Orienteringsevne

Mange arter mygg flyr gjerne mot lys, som utelamper, men stikkmygg gjør ikke det. Den flyr helst i skummringen eller i nattemørke. Den navigerer etter lukt og ånde fra et mennesker eller et dyr, som de kan suge blod av.

Larver og pupper

Larver og pupper utvikles i stillestående vann. Utviklingen kan gå fort, kanskje bare ett par uker, dersom temperaturen er høy, og seinere dersom det er kaldt. Både i store sjøer eller i små vannpytter. Eggene legges i vann, der de klekkes. Larvene puster med et ånderør som sitter på bakkroppen, de må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom.

Puppen hos stikkemygg er spesiell ved at den er bevegelig. Myggen er ikke i hvile i puppestadiet, men må opp for å puste. Ofte henger disse larvene og puppene i vannoverflaten, men blir lett skremt, og dykker da ned til bunnen med vrikkende svømmebevegelser. Puppene kan skilles fra larvene ved at brystpartiet er svært tykt. Puppestadiet varer fra 2 til 5-6 dager.

Lyd

De ulike artene har hver sin sang, eller summing. Lyden kommer fra vingene som slår (vingeslagene) og litt ulike vinger gir litt ulik lyd. Disse forskjellene i frekvens er svært små, men hanner og hunner bruker denne unike summingen for å finne hverandre.

Myggstikk

Ikke alle arter er like plagsomme for oss mennesker, men myggstikk er uansett plagsomt, og klør. Hunnmyggen suger blod av varmblodige pattedyr og mennesker. Noen arter går bare på fugler, eller enkelte arter dyr. Noen lever på steder der mennesker sjeldent oppholder seg. Lite kan gjøres med myggstikk, har en først fått et eller flere. Kløen oppstår ved at huden reagerer på stikket (såret) fra snabelen. Det beste er å ikke begynne å klø. Det finnes også salver som reduserer kløen.

Ikke alle stikker

Hannen stikker ikke. Den er «fredelig» av seg og nøyer seg med nektar som føde. Det er bare hunnmyggen som suger blod og det må den for å få proteiner, for å utvikle og legge mange egg. En hunnmygg som har fått et godt måltid blod klarer å produsere omtrent ti ganger så mange egg som en hunn som ikke har funnet blod.

Sykdomsspredere

I Norge representerer neppe myggstikk fare for overføring av dødelige sykdommer. Men dette er et alvorlig problem i varmere strøk på jorden. Arter av stikkemygg kan overføre gulfeber malaria, dengue, Chikungunyafeber og elefantsyke.

Malariamyggen, (slekten Anopheles), tilhører stikkmyggene den sprer sykdommen malaria og er en stor plage i mange tropiske omrÃ¥der. I Norge har vi tre myggarter tilhorende malariamyggslekten: Anopheles maculipennis, Anopheles messeae og Anopheles claviger ([1]). Malariaparasitter eksisterer derimot ikke i Norge i dag. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) smittes mer enn 500 millioner mennesker av malaria hvert Ã¥r, og over 2 millioner dør hvert Ã¥r av det, de fleste barn i Afrika, sør for Sahara.

Gulfebermyggen, (Aedes aegypti), kan overføre gulfeber og denguefeber. Chikungunyafeber kan være er et problem på Mauritius, Reunion, Seychellene, Madagaskar og Andra Pradesh i India. Sykdommen er ikke dødelig, men gir kraftige leddsmerter som kan vare i flere uker til måneder.

Generelt om mygg

Mygg tilhører tovingene, de har som navnet sier bare ett par vinger. Det bakerste vingeparet er erstattet av (omdannet til) to svingkøller eller kølleformede balanseorganer. Mygg kan bare skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, der leddene er mer eller mindre like store. (vanskelig å se, kan kreve forstørrelse). Mygg har ofte litt mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere kropp enn fluer. Men det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hos Gjødselmyggene og Knotten. Alle mygg gjennomgår en fullstendig forvandling.

Systematisk inndeling

Systematikken følger Andersson, 1991, (se kilde). Det er i underkant av 40 norske arter.

• Tovinger (Diptera)
  • Mygg (Nematocera)
    • Overfamilien Culicoidea
      • Familien U-mygg (Dixidae)
      • Familien Svevemygg (Chaoboridae)
      • Familien Stikkemygg (Culicidae)
        • Underfamilien Anophelinae
          • Slekten Malariamygg, Anopheles Meigen
            • Anopheles claviger (Meigen, 1804) - bare kjent fra Akershus i Norge
            • Anopheles maculipennis Meigen, 1818 - Østlandet, et isolert funn fra Hordaland
            • Anopheles messae Falleroni, 1932 - bare kjent fra Akershus i Norge
        • Underfamilien Culicinae
          • Slekten Coquilettidia Dyar
            • Coquillettidia richardii (Ficalbi, 1889) - Østfold og Akershus
          • Slekten Culex Linnaeus, 1758
            • Fuglemygg, Culex pipiens Linnaeus, 1758 - nord til Møre og Romsdal
            • Culex territans Walker, 1856 - nord til Møre og Romsdal
            • Culex torrentium Martini, 1925 - spredte funn over hele landet
          • Slekten Culiseta Felt
            • Culiseta alaskaensis (Ludow, 1906) - Østlandet og Finnmark
            • Culiseta annulata (Schrank, 1776) - vÃ¥r største art. Spredt til Møre og Romsdal
            • Culiseta bergrothi (Edwards, 1921) - over hele landet
            • Culiseta fumipennis (Stephens, 1825) - bare kjent fra Østfold i Norge
            • Culiseta morsitans (Theobald, 1901) - spredt nord til Møre og Romsdal
            • Culiseta subochracea (Edwards, 1921) - bare kjent fra Hedmark i Norge
          • Slekten Aedes Meigen, 1818
            • Gulfebermygg, Aedes aegypti - ikke i Norge, en alvorlig smittebærer i varme land, særlig i byer
            • Aedes cantans (Meigen, 1818) - Sør- og Østlandet
            • Aedes caspius (Pallas, 1771) - bare kjent fra Østfold i Norge
            • Aedes cataphylla Dyar, 1916 - Østlandet og Midt-Norge
            • Aedes cinereus Meigen, 1818 - over hele landet
            • Aedes communis (DeGeer, 1776) - over hele landet
            • Aedes detritus (Haliday, 1833) - Østfold, Buskerud og Aust-Agder
            • Aedes diantaeus How., Dyar og Knab, 1912 - spredt over hele landet
            • Aedes dorsalis (Meigen, 1830) - Østlandet og Møre og Romsdal
            • Aedes exrucians (Walker, 1846) - Østlandet og Nord-Norge
            • Aedes geniculatus (Olivier, 1791) - bare kjent fra Vest-Agder i Norge
            • Aedes hexodontus Dyar, 1919 - Østlandet og Nord-Norge
            • Aedes impiger (Walker, 1848) - Østlandet og Norde-Norge
            • Aedes intrudens Dyar, 1919 - Østlandet og Nord-Norge
            • Aedes leucomelas (Meigen, 1804) - Østfold og Akershus
            • Aedes nigrinus (Eckstein, 1918) - spredt pÃ¥ Sør- og Østlandet
            • Aedes nigripes (Zetterstedt, 1837) - Finnmark
            • Aedes pionips Dyar, 1919 - Østlandet og Nord-Norge
            • Aedes pullatus (Coquillett, 1904) NordTrøndelag og nordover
            • Aedes punctodes Dyar, 1922 Østlandet, et funn i Nordland
            • Aedes punctor (Kirby, 1837) vanlig over hele landet
            • Aedes riparius Dyar og Knab, 1907 Buskerud
            • Aedes rossicus Dolbeskin m.fl., 1930 Akershus
            • Aedes sticticus (Meigen, 1838) Østlandet
            • Aedes vexans Meigen, 1818 Østlandet

Se også

Mygg

Kilder

• Andersson, H. 1991. Aktuell klassifisering av inhemska tvÃ¥vingar (Diptera), med svenska namn pÃ¥ familjerna. Ent. Tidskr. 112, side 49-52.

• Mehl, R. 1996. Culicidae, Stikkemygg. Side 202 til 205 i: Aagaard, K. og Dolmen, D. (red.): Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim.

Eksterne lenker

• Tree of Life - Stikkemygg, (Nematocera, Diptera) (engelsksprÃ¥klig)
• Norsk Entomologisk forening - for deg som vil lære mer om insekter.

en: Mosquito

sv: Stickmyggor