Osp
Fra Villmark
| Osp | |
|---|---|
| |
| Vitenskapelig(e) navn: | Populus tremula |
| Norsk(e) navn: | osp, asp |
| Hører til: | poppelslekten, vierfamilien |
| Antall arter: | |
| Habitat: | terrestrisk |
| Utbredelse: | Nord-Europa og Asia |
|
Underarter : |
|
Osp eller asp (Populus tremula) er et løvtre av poppelslekten innenfor vierfamilien.
Innhold |
Beskrivelse
Ospa i blir under gode vekstforhold høyreist med rett stamme, barken er glatt, grågrønn og ofte dekket av messinglav på sørsiden. De runde buttannete bladene har stilk som er lenger en bladet. Bladstilken er flattrykt, noe som gjør at selv den minste bevegelse i luften får dem til å skjelve, derav uttrykket «skjelve som et ospelauv». Men unge rotskudd av osp har hjerteformede blad. Skuddene er knoklede og vinterknoppene spisse. Bladene blir vakkert gule om høsten. Ospa vokser raskt på god mark og kan bli over 25 meter høy. Den blir vanligvis ikke over 100 år gammel, men den kan bli opp til 150 år.
Ospa begynner å blomstre i 15 – 25 års alder. Den er særbu og blomstrer på naken kvist mars-april. Raklen er myke og gråaktige og opp til 10 centimeter lange. Ospa er avhengig av vinden for pollinering og frøspredning. Den formerer seg også villig vegetativt med stubbe og rotskudd.
Utbredelse og habitat
Du finner osp i nesten hele Europa, i Asia og i Nord-Afrika. Den vandret inn i Norge like etter siste istid og er vanlig i hele landet fra fjord til 1200 m.o.h. og fra Lindesnes til Øst-Finnmark. Treslaget er utbredt over hele landet, men de største osperessursene finner du i Telemark og Agderfylkene. Totalt står det 11,5 millioner kubikkmeter osp i de norske skogene og 8 % av lauvskogen i Norge er osp.
Den kan vokse i nesten alle lokaliteter, men trives best i godt drenert dyp jord med frisk fuktighet. Ospa er et pionertre som raskt okkuperer åpent land for eksempel rasmark, brannfelt og brakklagt åker. Den regnes som Norges mest lyskrevende tre og blir etter hvert utkonkurrert av skyggetålende trær som gran. Ospa finner du som innblanding blant andre treslag som enkelttrær, grupper eller holt.
Bruk av osp
Virket blir brukt som råstoff til fyrstikkproduksjon, den brenner med en rolig flamme og gløder lite etter at flammen er slukt. Den brukes i finer, sponplate og celluloseproduksjon. Trelast av osp er godt egnet konstruksjon og til ubehandlet ytterkledning, der får den etter hvert en patinert sølvgrå farge. Innendørs panel og tak av osp beholder den lyse fine fargen. Det er spesielt godt egnet til innredning av badstuer da veden ikke inneholder harpiks og leder varme dårlig. Veden er lett å bearbeide og setter ikke smak derfor er den brukt til emballasje, boller, trau og fat. Ospematerialer er også brukt som innredning i sauehus da sauen ikke gnager på den. Det lages droger av bark og blader som inneholder glykosidene salisin, salikortin og tremulasin, salireposid, garvestoff og glykosidet tremuloidin. Drogene virker blant annet feberdempende og smertestillende. Tidligere ble både bark, kvister og lauv av osp brukt til dyrefor.
Ospevirkets tekniske egenskaper
Ospevirket har en gulhvit homogen farge, årringene er lite markerte og det er liten forskjell på ytterved og kjerneved. Styrkemessig kan den sammenlignes med gran og krymper forholdsvis lite ved tørking. Veden tørker raskt opp noe som reduserer faren for soppangrep, men i fuktige omgivelser råtner den veldig raskt. Vedens mykhet gjør den uegnet til bruk i gulv. Husbukken angriper ikke osp, dette gjør den til et godt alternativ der den gjør stor skade. Ytterveden kan trykkimpregneres, men ikke kjerneveden. Veden er lett å bearbeide med vanlige redskaper og maskiner med unntak av polering som er arbeidskrevende.
Osp - en nøkkelart
Ospa er på grunn av sin utbredelse, næringsrike bark og korte liv et av de viktigste trærne i de norske skoger når det gjelder biologisk mangfold. Den har det vi kaller rikbark det vil si at barken har høy pH. Derfor er den voksested for sjeldne lavarter som grynfiltlav, ospeblæreglye og olivenlav. I tillegg vokser en mengde moser der og et utall insekter, midd og andre kryp har sitt tilhold der.
Barken er den mest næringsrike og lett fordøyelige blant treslagene derfor er osp favorittmaten til bever i tillegg er elg, rådyr og hare veldig glad i den.
Utover sommeren forandrer bladene farge til sølvgrå da er det ospeminermøllen som har vært på ferde.
Ospeveden er ganske løs og det er derfor forholdsvis greit for hakkespettene å lage seg reirhull i dem. Hakkespettene bruker hullet bare en hekkesesong, men året etter står en mengde andre fuglearter klare til å ta hullene i bruk i tillegg til mår, ekorn og flaggermus.
Svært mange vedboende insekter lever i død osp, i en 8 m høy ospestubbe ble det funnet 193 forskjellige arter. Osp er sammen med eik det treet som er viktigst for vedboende rødlistede sopper som ospehvitkjuke, lys hårkjuke og ospepigg. Det samme gjelder insekter som ospedreper, stor kortvingebukk og ospebarkbukk.
Menneskelig aktivitet har gjennom tiden redusert ospeinnslaget i norske skoger betraktelig. I det moderne skogbruket har ospa vært betraktet som et ugras og derfor blitt fjernet manuelt og kjemisk i stor utstrekning. Krav til effektivitet i jordbruket har resultert i fjerning av osp i kulturlandskapet. Heldigvis tar landbruksnæringene nå mer bærekraftige hensyn og bevarer mye av ospa gjennom innføringen blant annet Levende Skog-standarden.
Det som nå ser ut til å være den største trusselen for ospa er den meget høye elgbestanden. Mange steder i landet finner du ikke ung osp i det hele tatt for elgen spiser den opp så fort den spirer. En annen årsak til at ospa ikke får etablere seg på samme måten som før er den sterke skogbrann kontrollen vi utøver, tidligere når det var vanlig med skogbranner vandret ospa raskt inn på brannflatene.
Kilder og eksterne lenker
| Commons: Populus tremula – bilder, video eller lyd |
- Trefokus
- Norsk botaninsk forening
- Jønsberg landbrukskole
- Hivolda
- Hivolda
- Den virtuella flora (svenskspråklig)
- Ospeildkjuke NISK
- Naturmedisin av osp
- Miljølære
- Øydna sagbruk
- Urtekildens planteleksikon
- Treveven
- UIO nøkkelart
- Skogforsk
- Skogforsk
- NINA rapport 71
- Treteknisk
