Blodigle
Fra Villmark
Blodigle | |
---|---|
Foto: Karl Ragnar Gjertsen
| |
Vitenskapelig(e) navn: | Hirudo medicinalis |
Norsk(e) navn: | blodigle, legeigle |
Hører til: | igler, leddormer |
Antall arter: | |
Habitat: | vann |
Utbredelse: | nesten hele verden |
Underarter : |
|
Blodigla (Hirudo medicinalis L. 1758) kalles også for legeigle, og er et leddyr med tre kjever. Den kan forveksles med hesteigle (Haemopis sanguisuga), men hesteigla kan ikke bite gjennom menneskehud. Blodigla finnes i næringsrike vann langs kysten fra Oslofjorden til Nordmøre. Arten er ikke spesielt hardfør, og det er usikkert om arten egentlig hører hjemme i norsk natur, eller om den har fått menneskelig hjelp til spredningen, fordi iglene har vært verdifulle i medisinsk sammenheng. Uansett har spredningen foregått for flere hundre år siden. Blodigla er en fredet art, en rødliste-art.
Innhold |
Biologi
Blodigla er hermafroditt, og legger egg. Ungene likner de voksne, men er mindre. Blodigla kan gjøre seg tilnærmet flate og svømme elegant gjennom vannet, eller de kan se ut som en pølse når de er fulle av blod. De har sugeskåler i begge ender, og kan flytte seg bortover på land med disse. Blodigla har tre kjever med tenner, og den lever av blod som den suger fra dyr (også mennesker), også fra frosker og padder. Blodigla suger seg fast og biter seg gjennom huden, samtidig som den skiller ut et antikoagulerende stoff, hirudin som tilføres verten. Blodigla etterlater et Y-formet merke i huden. Såret vil blø en stund etterat igla har sluppet taket. Ett måltid i året er tilstrekkelig for blodigla. Det er dokumentert at individer kan oppnå en alder av 30 år.
Medisinsk bruk
Blodigla ble brukt til årelating, og var et av middelalderens viktigste medisinske hjelpemidler, og kunnskap og tradisjoner har levd videre i folkemedisinen helt opp til vår tid.
Bartskjæreren var byhåndverkeren som behersket kunsten å årelate sine pasienter.
På 1800-tallet ble blodiglene også benyttet på sykehus. I 1850 ble det brukt 100 millioner blodigler på sykehusene bare i Paris.
Blodigler er en droge som var i salg på apotekene til inn på 1900-tallet. Man hadde spesielle iglekrukker til å oppbevare levende blodigler på. Det fortelles om hvordan gutter kunne skaffe seg ekstrainntekter ved å senke kroppen sin i ei tjønn der det var igler og la dyrene bite seg fast, slik at de kunne samles på et glass og selges på apotek i nærmeste by.
I 1980-årene fikk blodiglene fornyet aktualitet i forbindelse med kirurgi, ved påsying av legemsdeler. Det vanskelige er å få blodomløpet i gang igjen, og blodtilførselen til en påsydd kroppsdel er det enkleste. Blodigler kan sørge for å fjerne blod fra en påsydd finger, til også venene fungerer.
Levende tradisjoner i Europa
Tradisjonen med bruk av blodigler er fremdeles sterke i Øst-Europa. På Internett kan man i flere land finne medisinske institutter hvor det tilbyes behandling med blodiglekur.
Blodigle eller legeigle
Legeigle er blodiglas danske navn, som er i overensstemmelse med det latinske navnet. Den norske navnet blodigle stammer fra tysk språk, og hører mer fryktinngytende ut. Enkelte fagfolk har begynt å bruke de danskspråklige navnet i norsk faglitteratur; dette på tross av at det norske navnet har lange tradisjoner og stor folkelig utbredelse i de deler av landet der blodigla lever. Blodigle bør fortsatt være det norske artsnavnet.
Litteratur
- Dolmen, Økland, Syvertsen og Rabben; «Blodiglas utbredelse og levevis i Norge». Fauna. 47, 1994, side 214-229
- Lærum, Ole Didrik; «Legekunst og apotek frå 1595 og framover» i Extractum 400år med apotek, Bergen 1995, side 45-61
Eksterne lenker
- Hirudo medicinalis Turkey
- «Blodigle og andre igler»
- Hirudo medicinalis University of Michigan