Bjørn

Fra Villmark

Nåværende revisjon fra 5. des 2009 kl. 02:41

Bjørn
Pyreneisk brunbjørn (Ursus arctos pyrenaicus)
Vitenskapelig(e) navn:	Ursidae
Norsk(e) navn:	bjørner, ursider
Hører til:	bjørnelignende rovdyr, hundelignende rovdyr rovdyr
Antall arter:	8
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	hele verden (unntatt Oseania og Antarktis)
Arter:	ekte bjørner amerikansk svartbjørn asiatisk svartbjørn brillebjørn brunbjørn isbjørn leppebjørn malayabjørn pandabjørn kjempepanda

Bjørnefamilien (Ursidae) er en relativt liten gruppe av store rovdyr som deles inn i åtte arter. Selv om gruppen av bjørner er liten er artene i denne familien spredt utover store landområder. De har vært kulturelt svært viktige dyr for menneskelige populasjoner i de områder hvor de finnes.

Systematikk og evolusjon

Kjempepandaen regnes ikke som en ekte bjørn, men er søsterarten til disse.

Som alle rovdyr nedstammer også bjørner fra såkalte miacider, en gruppe rovdyrlignende pattedyr som trolig oppsto for omkring 48 millioner år siden. Evolusjonsbiologisk forskning slår fast at bjørner tilhører de hundelignende rovdyrene, sammen med halvbjørner, hundedyr, mårdyr, seler, skunker og den røde pandaen. Den sistnevnte ble i en periode også regnet til bjørnene, men nye studier viser at så ikke er tilfellet. Evolusjonært sett skilte bjørnene først lag med hundedyrene og bjørnehundene (Amphicyonidae, †), senere (for rundt 30 millioner år siden) fra selene og til slutt fra de mårlignende rovdyrene (inkl. halvbjørner og den røde pandaen). De eldste kjente bjørnene klassifiseres i slekten Ursavus (latin for «bjørnebestefar»).

Innenfor bjørnene, var det kjempepandaen som først skilte lag fra de resterende bjørnene, som sammenfattes som ekte bjørner (Ursinae). Dette skjedde for omkring 18–22 millioner Ã¥r siden, trolig fra en for lengst utdødd panda kjent under det vitenskapelige navnet Ailuropoda microta.

Den neste i rekken var brillebjørnen, som kan ha skilt lag fra de øvrige ekte bjørnene for omkring 10–15 millioner Ã¥r siden. Man tror den sprang ut fra sÃ¥kalte morgengrybjørner (Ursavus elmensis). I samme slekt som brillebjørnen finner man ogsÃ¥ den utdødde floridahulebjørnen (Tremarctos floridanus). Andre utdødde bjørneslekter fra denne tiden er Protursus, Tremarctine, Pilonarctus og Arctodus. De mest kjente av disse er de nordamerikanske kortfjesbjørnene (Arctodus simus og Arctodus pristinus), Buenos Aires-bjørn (Arctodus bonariensis), pampasbjørn (Arctodus pamparus) og brasilbjørn (Arctodus brasiliensis). Det er imidlertid Protursus som ser ut til Ã¥ ha vært nærmest beslektet med de øvrige nÃ¥levende bjørnene.

Innenfor de ekte bjørnene, er brillebjørnen søsterarten til resten.

Brunbjørnslekten (Ursus) ble for ca. 5 millioner Ã¥r siden grunnlagt av arten Ursus minimus. For omtrent 300 000 Ã¥r siden dukket Ursus spelaeus opp i Europa, der det er funnet utallige bein- og tannrester etter den. Tannutrustningen antyder at denne gigantiske hulebjørnen levde av planteføde. NÃ¥levende arter i slekten er brunbjørn (U. arctos ) og isbjørn (U. maritimus ) som hverandres nærmeste slektninger, og amerikansk (U. americanus) og asiatisk svartbjørn (U. thibetanus), som ogsÃ¥ er søsterarter.

De resterende nålevende bjørnene er leppebjørnen (Melursus ursinus) og malayabjørnen (Helarctos malayanus), som trolig er den yngste av bjørnene. Disse to artenes posisjon i bjørnenes stamtre er så langt ikke helt avklart. De kan være hverandres søsterarter, men malayabjørnen kan også være nærmere beslektet med (evt. noen av) Ursus-artene.

Underarter

Bjørnenes stamtre kan fremstilles slik:

• Bjørner (Ursidae):
  • Kjempepanda (Ailuropoda melanoleuca)
  • Ekte bjørner (Ursinae):
    • Brillebjørn (Tremarctos ornatus)
    • Øvrige ekte bjørner:
      • Leppebjørn (Melursus ursinus)
      • Malayabjørn (Helarctos malayanus)
      • Is- og brunbjørn:
        • Brunbjørn (Ursus arctos)
        • Isbjørn (Ursus maritimus)
      • Svartbjørner:
        • Amerikansk svartbjørn (Ursus americanus)
        • Asiatisk svartbjørn (Ursus thibetanus)

Beskrivelse

Pyrineisk brunbjørn er en lite anerkjent underart av brunbjørn

Bjørnen er det største av alle landbaserte rovdyr. Den er kompakt bygget og har kraftige lemmer som ender opp i store labber med fem tær utstyrt med lange, kraftfulle klør. Kjempepandaen har i tillegg den sÃ¥kalte pandatÃ¥a. Dette er ikke ei riktig tÃ¥, men en potebekledt forstørrelse av en beinvekst. Bjørner varierer mye i størrelse, fra den smÃ¥vokste malayabjørnen pÃ¥ omkring 25–65 kg og opp mot de enorme isbjørnene der hannene kan veie opp mot 1 000 kg pÃ¥ det meste. Generelt kan man ogsÃ¥ si at hannene er nær dobbelt sÃ¥ store som binnene. Ekte bjørner er dessuten tyngre og langt mer robust bygget enn pandabjørner.

Alle bjørner har et relativt stort rundt hode med smÃ¥, runde ører og smÃ¥ øyne. Snuten er lang og spiss, og kjevene er svært kraftfulle. Den dentale utrustningen bestÃ¥r av 3/3, 1/1, 3-4/4, 2/3 = 40–42 tenner. Bjørner flest har svært dÃ¥rlig utviklede rovtenner sammenlignet med andre rovdyr, selv om det varierer noe mellom artene. Tannutrustningen bærer ellers preg av Ã¥ være spesialisert pÃ¥ Ã¥ kunne knuse vegetabilsk føde. Isbjørn er et unntak. Den har et tannsett spesialisert pÃ¥ Ã¥ kunne partere kjøtt mest mulig effektivt. Den har ogsÃ¥ noe mer utviklede rovtenner. Bjørner har kun en kort hale. De fleste artene har røff, tykk og lang pels, der hvert hÃ¥rstrÃ¥ er gjerne flerfarget. Malayabjørnen har imidlertid glatt pels.

Reproduksjon

Amerikansk svartbjørn tilhører slekten Ursus og er kanskje den mest tallrike bjørnearten.

Binner og hanner sosialiserer normalt kun kort under paringstiden. Hannen overvåker binnenes brunst i sitt territorium og vil holde seg i nærheten noen dager når ei binne er mottakelig. Gjentatte paringer er vanlig blant begge kjønn. Det er også vanlig at ei binne kan pare seg med flere hanner og få avkom med flere fedre.

Det er vanlig at binna føder en til fire unger, normalt to, i intervaller pÃ¥ en til fire Ã¥r. Det er dokumentert at alle artene har sÃ¥kalt embryonisk diapause (en pause i utviklingen), hvilket betyr at binna selv kan bestemme om og nÃ¥r det befruktede egget skal plasseres i livmoren. Det skjer som regel først nÃ¥r binna ligger trygt plassert i hiet for vinteren. Dersom binna ikke har spist nok mat til Ã¥ legge pÃ¥ seg nok fett, vil hun ikke bli drektig i det hele tatt. Implantasjon av egget, og dermed begynnelsen pÃ¥ fosterutviklingen som varer kun seks–Ã¥tte uker, skjer kun dersom binna har tykt nok lag av fett til vinteren. Drektighetstiden kan derfor variere mye, men er vanligvis omkring 95–266 dager, noe som inkluderer en diapause pÃ¥ ca. 45–120 dager. Den virkelige drektighetstiden er sÃ¥ledes normalt 60–70 dager i snitt. I tempererte soner føder binna ungene pÃ¥ vinterstid, under vintersøvnen. Ungene dier sÃ¥ledes mora mens hun sover vintersøvn, noe som medfører at melkeproduksjonen mÃ¥ tære pÃ¥ binnas fettreserver. Malayabjørnen kan føde unger Ã¥ret rundt.

Bjørner regnes som seksuelt modne nÃ¥r de er omkring tre–sju Ã¥r gamle (binner noe tidligere enn hanner), selv om de ogsÃ¥ vokser etter dette. Hanner kan faktisk vokse til de er ti–elleve Ã¥r gamle, mens binnene gjerne er fullt utvokste nÃ¥r de er omkring fem Ã¥r.

Isbjørnene tilhører slekten Ursus og har trolig sitt utspring fra brunbjørner.

Binna føder ungene pÃ¥ et beskyttet sted, gjerne et hi av en eller annen type. Der blir de til ungene kan komme seg greit rundt pÃ¥ egen hÃ¥nd, gjerne i noen mÃ¥neder. Ungene er svært smÃ¥ nÃ¥r de blir født, normalt kun 90–680 gram. De fødes med lukkede øyne og ører og er gjerne hÃ¥rløse eller nesten hÃ¥rløse. Valpene vokser raskt pÃ¥ den næringsrike morsmelken. En isbjørnunge kan vokse fra ca. 600 gram til ti–15 kg pÃ¥ fire mÃ¥neder. Avvenning skjer etter ca. 3,5 (asiatisk svartbjørn) til ni (panda) mÃ¥neder. Ungene blir gjerne hos mora til de er nærmere ca. 18–24 mÃ¥neder gamle, i noen tilfeller helt til de er omkring tre Ã¥r gamle. I denne perioden er mora gjerne svært beskyttende overfor ungene, spesielt i den første tiden, samtidig som hun lærer dem Ã¥ finne mat og Ã¥ beskytte seg.

Levetid

Bjørner kan bli svært gamle om de overlever de første kritiske leveÃ¥rene. Frafallet av unger er altsÃ¥ størst i denne perioden, og dødsfall skjer helst som følge av matmangel. Det har blitt estimert at diende isbjørnunger har en dødsprosent pÃ¥ 10–30 %, mens avvendte unger har en dødelighet pÃ¥ ca. 3–16 %. Avvendte amerikanske svartbjørnunger i Alaska hadde en dødelighet pÃ¥ hele 52–86 %.

I vill tilstand har det blitt estimert at bjørner kan leve til de blir ca. 25 år gamle, mens de kan bli omkring 50 år i fangenskap.

Atferd

Leppebjørnen er trolig den eldste av artene i slekten Ursus

Bjørner er stort sett solitære dyr (lever alene), men de er ikke revirhevdende. Et unntak er binner som har unger, og sammenkomster i paringstiden. Det er også registrert av brunbjørn og isbjørn kan flokke seg sammen når de spiser, f.eks. bjørn som fisker etter gyteklar laks om høsten, eller isbjørner som fråtser i et strandet hvalkadaver. Bjørner regnes stort sett som skumrings- og nattaktive, selv om de også kan være aktive på dagtid. Isbjørnen er derimot døgnaktiv, noe som nok skyldes at det er midnattssol der denne bjørnen ferdes.

Asiatisk svartbjørn tilhører slekten Ursus og er trolig en nær slektning av den amerikanske svartbjørnen, men den er mye mindre.

Bjørner flest søker tilflukt i naturlige huler, hule trestokker og under røtter når de skal hvile eller bygge hi. Malayabjørnen tilbringer imidlertid svært mye tid i trær, der den gjerne også bygger en hvileplass blant greinverket. Bjørner beveger seg normalt ganske langsomt og har en litt subbete gangart som er normal for sålegjengere. Om nødvendig kan bjørner også bevege seg svært hurtig, stå og gå på to bein, og i mange tilfeller også klatre i trær. Isbjørner er dessuten ypperlige svømmere. De fleste bjørner vandrer over store distanser for å tilfredsstille sitt matbehov.

Bjørner som lever i den tempererte sonen har normalt vintersøvn, en mild form for dvale der bjørnen sover og døser seg igjennom store deler av den kalde årstiden. For å klare dette, spiser bjørnen seg god og tykk gjennom sommeren og høsten, slik at den kan tære på de energirike fettreservene mens den sover. Vintersøvnen gjør den i et hi, der den ligger godt beskyttet mot vær og vind. Under vintersøvnen, som ikke er en ekte dvale, reduseres gjerne kroppstemperaturen og hjertefrekvensen noe. Bjørner kan lett vekkes fra denne tilstanden, i motsetning til dyr som går i ekte dvale.

Kommunikasjon

Syn og hørsel hos bjørner er ikke spesielt godt utviklet, men de har en utmerket luktesans og svært følsomme lepper, som de bruker aktivt når de skal lokalisere og spise mat. Amerikansk svartbjørn har fargesyn, og det er dokumentert at denne bjørnen bruker synet til å lokalisere mat og skille mat på korte avstander.

Lite er kjent omkring bjørnens måte å kommunisere på, men det er registrert at de fleste bjørneartene grynter, anker seg og brøler. Spesielt bjørneunger er vokale og kan både bjeffe og hvine høyt når de stresses. Det er også kjent at hannene markerer sitt territorium med både duft og kloremerker, så både visuelle tegn og lukt er utvilsomt viktige faktorer når bjørner kommuniserer.

Matvaner

Brunbjørnene tilhører slekten Ursus og er den arten som har størst spredning i verden.

Bjørner er altetende opportunistiske rovdyr. Maten kan variere fra sted til sted og årstid til årstid. Den nordamerikanske brunbjørnen kan for eksempel livnære seg på bær, frukt og insektlarver gjennom hele sesongen, eller også spe på med å ta klovdyrkalver under kalvingen og gytefisk som vandrer i elvene. Selv om bjørner gjerne spiser bær, frukt og insekter, sper de gjerne på kostholdet med små virveldyr, fisk, kadavre, honning, frø, nøtter, planter og egg om anledningen byr seg. Kjempepandaen spiser helst skudd og stilker av frisk bambus, men den kan også spe på kosten med små virveldyr, insekter og kadavre av og til. Isbjørner spiser helst seler, men også den sper på med fisk, små pattedyr, fugl, egg og kadavre etter hval og hvalross med mer.

Bjørner bruker sin formidable styrke, massive framlabber og robuste klør til å rive sund og dele opp mat den kommer over eller byttedyr den selv har nedlagt.

Utbredelse

Distribusjon av bjørnearter

Bjørner finnes på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og i Oseania. De er imidlertid mest vanlig på den nordlige halvkule. Historisk sett har bjørnen vært utbredt fra Atlasfjellene i Afrika, Andesfjellene i Sør-Amerika og Sundaøyene i Asia i sør, til Arktis i nord. Utbredelsesområdene har imidlertid minsket, som følge av menneskelig jakt og ødeleggelser av habitat. I Afrika mener man at bjørnene i Atlasfjellene er utdødd, mens utbredelsen i Europa og Nord-Amerika har blitt betydelig redusert.

I Kina og Vietnam blir månebjørnen anvendt i galletapningsgårder, hvor de står i opptil tyve år. Medisiner blir laget av bjørnenes galle.De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av gårdene. I 1988 fikk britiske Jill Robinson interesse for dette, og har siden den gang etablert sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.

Den arten som har størst utbredelse er brunbjørnen, som finnes over store deler av det nordvestre Nord-Amerika og i Eurasia, der den er mest tallrik i Russland. Det finnes spredte populasjoner av brunbjørn i en rekke europeiske land, men disse er sÃ¥ smÃ¥ at de ikke framgÃ¥r av kartet. Derimot finnes det en stor populasjon av brunbjørn i omrÃ¥det sør og nord for grensen mellom Mongolia og Kina. En tilsvarende populasjon av brunbjørn befinner seg ogsÃ¥ i et stort omrÃ¥de mellom sørøstspissen av Svartehavet og de sørvestre og søndre delene av Kaspihavet. Isbjørn (Arktis) og brillebjørn (Andesfjellene i Sør-Amerika) har imidlertid sine habitat for seg selv. Mest tallrik er amerikansk svartbjørn, som trolig teller omkring 500 000–1 000 000 dyr.

I Nord-Amerika har populasjoner av brunbjørn og amerikansk svartbjørn i praksis store deler av sitt habitat felles. Likeledes har asiatiske populasjoner av brunbjørn kryssende habitat med bl.a. kjempepanda og asiatisk svartbjørn noen steder i Asia. Populasjoner av asiatisk svartbjørn har dessuten habitat som krysser med både kjempepandaens, leppebjørnens og malayabjørnens habitater.

I 2008 eksisterte det bjørner i Norge, i grenseområdene mot Sverige, Finland samt Russland, hovedsakelig i Hedmark, Midt-Norge samt Øst-Finnmark.

I Finnmark utgjør bjørnen en del av en norsk/finsk/russisk bestand.

Norge har en nasjonal målsetning om femten årlige ynglinger av bjørn: Region 5 Hedmark (tre ynglinger), region 6 Midt-Norge (fire ynglinger), region 7 Nordland (to ynglinger) samt region 8 Troms og Finnmark (seks ynglinger).

Månebjørner i Kina og Vietnam

Månebjørner blir anvendt i galletapningsgårder i Kina samt Vietnam, hvor bjørnene står i opp til 25 år. Medisiner blir laget av bjørnenes galler. De kinesiske myndighetene har stengt enkelte av disse gårdene. I 1988 fikk britiske Jill Robinson interesse for dette og etablerte sentre i Kina og Vietnam, der bjørnene blir reddet.

Habitat

Malayabjørnen tilhører slekten Helarctos og kan være den yngste av alle bjørneartene.

Bjørner finnes i nærmest alle typer habitat, fra polarisen i Arktis i nord, til fjell, sletteland og tropisk regnskog i sør. Noen arter trives i skrinne tørre strøk, men nærhet til vann er alltid viktig. Bjørner er imidlertid mest vanlige i tempererte strøk på den nordlige halvkule, der man kan si at de er habitatgeneralister. De varierer hva de spiser, atferd og bo etter de lokale forholdene. Et unntak er imidlertid kjempepandaen, som utelukkende lever i fjellstrøk i Kina, der det vokser bambus.

Bevaringsstatus

Bjørnen har blitt jaktet på og forfulgt av mennesket siden «tidenes morgen». De fleste bjørnebestander opplever fortsatt press. Alle står således oppført på IUCNs rødliste. Gjennom SSC (ved Bear Specialist Group) hevder IUCN at mangelfulle opplysninger (DD) gjør det vanskelig å si noe konkret om malayabjørnens trusselstatus, mens isbjørn, asiatisk svartbjørn, leppebjørn og brillebjørn kategoriseres som sårbare (VU). Kjempepandaen er den arten det står dårligst til med. Den står oppført som direkte truet (EN) på rødlista. I tillegg er en rekke underarter av brunbjørnen truet, eksempelvis meksikansk grizzlybjørn, tibetansk brunbjørn (også kjent som hestebjørn) og flere lokale varianter av eurasisk brunbjørn.

• CITES' Appendix I (en liste over de mest truede artene, hvor handel i praksis stort sett er forbudt) fører opp brillebjørn, kjempepanda, kragebjørn, malayabjørn, leppebjørn og populasjoner av brunbjørn i Bhutan, Kina, Mexico og Mongolia.
• Alle andre populasjoner av brunbjørn stÃ¥r pÃ¥ CITES' Appendix II (en liste over truede arter der internasjonal handel er begrenset).

Et av de eldste skriftlige belegg vi har for bjørn her i landet, er Egilssoga. Sommeren 934 kom den fredløse Egil Skallagrimsson til Askøy utenfor Bergen og fikk høre om den lokale slagbjørnen, som hadde en pris på sitt hode. I Finnbogesoga beskrives et ekstra ting på Helgeland som ble samlet i 970 for å erklære en slagbjørn fredløs og utlove fellingspremie på den.

I Ã¥rene 1850–1860 ble det skutt to hundre–tre hundre bjørner Ã¥rlig i Norge. Rundt 1850 var det i Skandinavia en bjørnebestand pÃ¥ ca 4.500 individer, hvorav ca to tredjedeler holdt til i Norge. I 2005 var det litt mer enn tusen bjørner igjen, hvorav mellom 35 og 55 holdt til i Norge. Utvidet seterbruk fra 1600-tallet økte antallet konflikter mellom bjørn og mennesker, basert pÃ¥ tap av husdyr. Man skilte mellom grasbjørnen, en sky bamse som lot seg skremme vekk ved bruk av rop og fakler, og slagbjørnen, som nærmest var mannevond. Ved forordning 8.mai 1733 ble det innført skuddpremie pÃ¥ to riksdaler (en stor sum i de tider) for voksne bjørner og en riksdaler for bjørnunger.

Skuddpremieordningen i Norge eksisterte frem til 1973, da bjørnen ble totalfredet her i landet. Da hadde den vært så godt som utryddet siden før den andre verdenskrig.

Bjørn i Norge har i 2008 status som sterkt truet. Via DNA-materiale fra 2006 samt 2007 har en registrert 126 individer.

Drept av bjørn

Peder Claussøn Friis (1545-1612) forteller i sin Norges beskrivelse om en jeger fra Nedenes i Agder som rundt 1560 felte femten bjørner på én vinter. Bevæpnet med stålbue dro han etter den sekstende bjørnen; men den slengte ham utfor et fjell og gjorde ende på jegeren. Bjørnejakt ble regnet som så farlig at det ble sidestilt med selvmord; en kongelig forordning slo fast at den som mistet livet under bjørnejakt, ikke måtte gravlegges i vigslet jord.

Den siste som ble drept av bjørn i Norge, var den 13 år gamle gjetergutten Johan Sagadalen i Vassfaret Hans to år yngre bror Andreas så plutselig Johan komme styrtende ut fra krattet i nærheten av Blåfjellhaugene, forfulgt av en bjørn som skamferte ham stygt i lår og hode. Senere fant man en saueskrott like ved; trolig har Johan forstyrret bjørnen i måltidet. En annen versjon av hendelsesforløpet er at gutten hoppet opp på ryggen på bjørnen, som lå og sov. Ole Hilde kom til unnsetning og jaget bjørnen på flukt med et skremmeskudd og tilkalte lege, som kom til Domfetsetrene for å se til gutten samme ettermiddag. Dette var jernbanelege Saxelund, som var beskjeftiget med utbygging av Bergensbanen. Gutten forklarte at bjørnen brått hadde bykset på ham, og at han ikke var særlig blodig fordi den hadde slikket blodet av ham. Han ble fraktet på båre ned til Flå, med hest og trille til Gulsvik, dampbåt over Krøderen og med jernbane til Drammen, hvor han døde fire uker senere. I protokollen fra Drammen sykehus står det den 18. august 1906 innført at Johan hadde komplisert kraniebrudd og at han døde den 14. september samme året av hjernehinnebetennelse. Ved Blåfjellshaugene der dette skjedde, er det reist en minneplate over Johan Sagadalen.

Høsten 2007 ble et menneske drept av bjørn i Valsjöbyn i Jemtland, rett over grensen for Lierne i Nord-Trøndelag.

Skadet av bjørn

Det har i de seneste tyve årene vært et titall skandinaviske tilfeller, hvor mennesker er skadet av bjørn. De aller fleste tilfellene skjedde i Sverige i samband med bjørnejakt, hvor bjørnene var skadeskutt.

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Ursidae – bilder, video eller lyd