Elg

Fra Villmark

Nåværende revisjon fra 27. jul 2009 kl. 07:38

Elg
Hei på deg
Vitenskapelig(e) navn:	Alces alces
Norsk(e) navn:	Elg, skogens konge
Hører til:	hjortedyr, drøvtyggere
Antall arter:	8
Habitat:	Skog
Utbredelse:	Se «Utbredelse»
Underarter:	Eurasisk elg: Amurelg Europeisk elg Jakutisk elg Kamtsjatkaelg Nordamerikansk elg: Alaskaelg Vestkanadisk elg Yellowstone-elg Østkanadisk elg

Elg (Alces alces) er det største av hjortedyrene. Den trives i de store barskogene som finnes i nordlige strøk av Eurasia og Nord-Amerika. Hannen kalles okse, mens hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Avkommet kalles kalv.

Beskrivelse

Elg er en relativ ung dyreart, antakelig omkring 2-2,6 millioner Ã¥r gammel. Hjorteelgen (Cervalces scotti) var trolig en nær slekting av dagens elg, men den døde ut for omkring 11 500 Ã¥r siden. Den var større enn elgen, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort.

Elg er et stort partået klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende ettersom hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg.

Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Dette kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elghorna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.

Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 360-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 270-400 kg. En alaskaelg, som regnes som den største av underartene, skutt i 1897 er den største elgen som noen gang er mÃ¥lt. Den hadde en skulderhøyde pÃ¥ 234 cm og veide 816 kg.

Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.

Utbredelse

Utbredt over Nord-Eurasia og Nord-Amerika

Elg finnes i de store barskogbeltene nord i Eurasia og Nord-Amerika, der den trives i skog der det finnes myrer og godt med vann. I Norge er det normalt ikke elg på Vestlandet. Det finnes omlag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nord-Amerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart.

Underarter

Det finnes mange beskrevne underarter av elg, men det hersker uenighet omkring flere av de. Noen mener eksempelvis at de amerikanske underartene egentlig er varieteter av samme underart, og derfor bør samles til en. Likeledes er de uenighet om de eurasiske underartene. Etter hvert som ny forskning blir tilgjengelig, kan det derfor tenkes at bildet av underarter vil se annerledes ut i framtiden.

• Europeisk elg (Alces alces alces), Skandinavia, Polen, Baltikum, Russland til Ural
• Jakutisk elg (Alces alces pfizenmayeri), Vestsibir
• Kamtsjatkaelg (Alces alces buturlini), Østsibir
• Amurelg (Alces alces cameloides), Amur, Mongolia, Mansjuria
• Yellowstone-elg (Alces alces shirasi), det nordvestlige USA, Sør-Alberta
• Østkanadisk elg (Alces alces americanus), det østlige Canada og Maine
• Vestkanadisk elg (Alces alces andersoni), det vestlige Canada og Minnesota
• Alaskaelg (Alces alces gigas), Alaska til Yukon i Canada

Kaukasuselg (Alces alces caucasicus) ble utryddet tidlig på 1800-tallet.

Elgene i Nord-Skandinavia er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at denne størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige.

Forplantning og livsløp

Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.

Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Det ser ut som om næringstilgangen i vinterhalvåret har innvirkning på om kua bringer fram en eller to kalver. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende ovenfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med. Rett før kua skal kalve neste vår, jager hun bort ettåringen. Disse ettåringene blir ofte "frustrerte" og kan ha uberegnelig atferd. Ikke sjelden medfører dette trafikkulykker.

Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.

Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre.

Ernæring og atferd

Elgekskrementer i Junkerdalen

Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1.000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Elgen er en dyktig svømmer, og opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister, løv og røtter. Hvis man regner om til trevirke alt en voksen elg spiser av kvister og busker, vil en elg fortære rundt 8 favner ved hvert år.

Elg ferdes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grÃ¥lysningen og skumringen. Elgen regnes som relativt stedbunden, men den migrerer vÃ¥r og høst mellom sommer- og vinterbeite. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nÃ¥ en toppfart pÃ¥ ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.

Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og ulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også puma. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver samt skadde og syke dyr. Noen hevder også at spekkhuggere har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet.

Annet

• I Norge kalles elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med at det er det største dyret i de norske skoger.
• Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens man i nordamerika kaller den moose. Nordamerikanerene bruker ordet elk om hjort. Ordet moose stammer fra det indianske (algonkinske) ordet musee som betyr kvistspiser.
• Ã… elge er et norsk verb som betyr Ã¥ spy.
• Ã… elge er et norsk verb som betyr Ã¥ bevege seg med lange skritt, som en elg.

Elg og menneske

6000 år gamle helleristninger av elg ved Møllerstufossen i Oppland.

Norsk veiskilt som varsler at elg ofte ferdes over eller langs vegen.

Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1900-tallet.

Den første beskrivelsen av elg finnes i 6. bok av Gallerkrigene av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:

Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet og dyret faller overende med det.

I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Den er viktig for å holde bestanden nede. Ukontrollert elgvekst kan føre til stor skade på skogen. Således er nyskog av furu sterkt utsatt idet elgen om vinteren nærer seg av toppskuddene. Dessuten er elgen årsak til en rekke trafikkulykker, både med bil og tog.

Elgkjøtt egner seg godt for en rekke matretter, som for eksempel elggryte, gratinert elgfilet, karbonadekaker, viltpaté og elgpølse.

Elg som smittespreder

Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm.

Elgen er i også mellomvert for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss(Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.

Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av elg og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem.