Hjort
Fra Villmark
| Hjort | |
|---|---|
| |
| Vitenskapelig(e) navn: | Cervus elaphus |
| Norsk(e) navn: | hjort, kronhjort, rødhjort m.m. |
| Hører til: | ekte hjortedyr, hjortedyr, drøvtyggere |
| Antall arter: | |
| Habitat: | åpen skog og våtmark |
| Utbredelse: | Eurasia, Amerika |
|
Underarter : | |
Hjort (Cervus elaphus) tilhører familien hjortedyr (Cervidae) og finnes vilt i store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Hjort har dessuten blitt innført til Australia og New Zealand. Hanndyret kalles bukk og hunndyret hind eller kolle, mens ungen kalles kalv.
Innhold |
Beskrivelse
Hjorten er svært sky, noe som trolig har bidratt til dens store utbredelse. Den forsvinner ved den minste mistanke om fare.
Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. Geviret blir i snitt en halv meter langt. Hos store bukker kan geviret forme en krone, noe som gir disse bukkene tilnavnet kronhjort. En kronhjort kan ha tolv eller flere tagger på geviret. Ungbukkene kalles gjerne spissbukker, fordi geviret er enkelt og spisst. I vekstperioden er horna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren og feller det først i april-mai. Kort tid etter begynner framveksten av et nytt gevir, som blir fullt utviklet omkring fire måneder senere. Når bukken blir mer enn 10-12 år gammel vil gevirpryden gradvis bli redusert i omfang og antall takker vil avta. Slike bukker kalles gjerne returbukker.
Norsk hjort er generelt mindre enn annen hjort. Den kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken og over hele ryggen på dyret. Hårstripen er tydelig på såvel den rødbrunne sommerpelsen, som den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «speilet». Om dyret blir skremt stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.
En gjennomsnittlig norsk hjortebukk veier ca. 120-150 kg, men prakteksemplarene kan i noen tilfeller veie opp mot 235 kg. Hindene veier normalt 80-120 kg. Lenger sør i Europa kan kronhjorten bli godt over 300 kg tung, mens den i Nord-Amerika kan bli opp mot 500 kg. Voksne hanner blir som regel omkring 10% større enn hindene, men de kan veie dobbelt så mye.
Bukkene lever som oftest alene utenom i paringstiden, mens hindene og kalvene lever i flokk.
Underarter
Det er beskrevet en rekke underarter av hjort, men det hersker ueninghet om mange av dem. Norsk hjort kalles gjerne Cervus elaphus atlanticus. Den ser ut til å være nærmere beslektet[1] med britisk hjort (Cervus elaphus scoticus) enn svensk (Cervus elaphus elaphus) og kontinental hjort (Cervus elaphus germanicus).
Utbredelse
Hjort finnes i over store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Arten er på ingen måte truet, selv om det kan være lokale bestander som står under press og taper habitat.
I Norge finner man hjort først og fremst langs kysten på Vestlandet, fra Rogaland og opp til Nordland. Den har imidlertid også spredd seg til Østlandet og Sørlandet. Hjorten trives godt i skog som ikke vokser for tett, spesielt i løvskog.
Forplantning
Kollen blir kjønnsmoden etter to til fire år, mens hannene trenger fem-seks år. Størrelsen på geviret spiller en viktig rolle forut for hjortens forplantning. Under brunsttiden om høsten konkurrerer hannen mot hverandre om å skaffe seg et harem av koller, som de så parer seg med. Den herskende hannen hindrer de andre hjortene i å pare seg med koller i hans harem.
Kollen går drektig i ca. åtte måneder, da hun normalt føder en kalv. I Norge skjer kalvingen helst i mai, men dette kan variere fra land til land. Kalven dier mora i ca. sju måneder. I denne perioden avbryter hun beitingen for å vende tilbake og die kalven, som ligger skjult til den er sterk nok til å følge med flokken. Kalven vil følge mora i omkring et år, til hun føder en ny kalv.
Ernæring
Hjorten er planteeter og har kraftige kjever som hjelper til med å knuse maten. Om vinteren pleier hjorten å spise knopper og kvister, samt lav fra trestammer. Alm, bjørk og rogn er tresorter som den liker. Basten, det myke skinnet på geviret, blir skrapet av om høsten og ofte spist. I mineralfattige områder hender det også at hjorten gnager i seg sitt eget gevir etter at det er felt.
Hjorten som smittespreder
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm [2].
Hjortedyr er i tillegg mellomverter for skogflått. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss(Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge[3]. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem. [4]
Se også
Referanser
- ↑ Genetic differentiation in four European subspecies of red deer (NCBI)
- ↑ http://www.fhi.no/dav/A8BAEED0DC.pdf
- ↑ http://www.nationen.no/landbruk/article3658511.ece?service=print
- ↑ Folkehelseinstituttet
Eksterne lenker
| Commons: Cervus elaphus – bilder, video eller lyd |
