Brunbjørn

Fra Villmark

Nåværende revisjon fra 12. aug 2009 kl. 23:13

Brunbjørn
Eurasisk brunbjørn
Vitenskapelig(e) navn:	Ursus arctos
Norsk(e) navn:	brunbjørn, bjørn, bjønn, bamse
Hører til:	bjørnefamilien, hundelignende rovdyr, rovdyr
Antall arter:
Habitat:	terrestrisk (skog/fjell)
Utbredelse:	Nord-Amerika, Eurasia
Underarter:	eurasisk brunbjørn grizzlybjørn kodiakbjørn

Brunbjørn (Ursus arctos) er den mest utbredte bjørnearten i verden. Den finnes i Nord-Amerika, Europa, Afrika, og Nord-Asia, hvorav de mest stabile populasjonene er Ã¥ finne i Alaska, Canada og Russland. Det er trolig ca. 150 000–200 000 brunbjørner i verden, hvorav ca. 90 000–120 000 i Russland. Arten er en av fire representanter i slekten Ursus.

Om arten

Det genetiske mangfoldet er størst blant brunbjørner i Eurasia, så forskerne mener at arten opprinnelig må ha utvandred til Nord-Amerika fra Asia.

Den største brunbjørnen er kodiakbjørn (Ursus arctos middendorffi), en underart som kan bli like stor eller til og med større enn isbjørn. Denne finnes kun på noen få øyer utenfor Alaska. En nesten tilsvarene stor bjørn finnes også på Kamtsjatkahalvøya og på Paramushirøya i Russland, men denne bjørnen, som gjerne kalles kamtsjatkabjørn eller kjempehalvøybjørn, blir ikke anerkjent som en egen underart. Mer kjent er imidlertid den amerikanske underarten grizzlybjørn (Ursus arctos horribilis), som mange forskere nå mener tilhører en felles underart med eurasisk brunbjørn (Ursus arctos arctos). Det finnes imidlertid fortsatt mange ubesvarte spørsmål, så mange mener fortsatt at de tilhører to forskjellige underarter. Eurasisk brunbjørn er ofte mindre enn de nevnte amerikanske underartene, men også dette varierer.

I det hele tatt er det stor uenighet omkring underarter hos brunbjørnen, selv om en rekke har blitt beskrevet gjennom årene. Noen mener også at isbjørn egentlig kun bør betraktes som en underart av brunbjørn, noe som faktisk støttes av nyere forskning.

Geografisk spredning og habitat

Se kart

Brunbjørn finnes over store deler av Nord-Amerika, Europa og Asia, inkludert øya Hokkaido i Japan. Tidligere fantes den også i Atlasfjellene i Afrika, men der mener man at den nå kan være utdødd. Sikre er man imidlertid ikke. Likeledes mener man at brunbjørnen kan være utryddet (omkring 1960) i det nordlige Mexico og i de sørlige delene av USA, som i Sierra Nevada og de sørlige delene av Rocky Mountains^[1].

Brunbjørner finner man i nærmest alle tenkelige habitater, fra kyststrøk via skoger og sletteland til fjell. Temperaturmessig er de også svært fleksible. Det viktigste for bjørnens valg av habitat ser ut til å være tilgangen på foretrukket føde og fleksibilitet med hensyn til skjulesteder, hvilket betyr at habitatet trolig endrer seg gjennom sesongen. I Nord-Amerika finner man brunbjørn i alle typer habitat, mens den i Sibir ser ut til å foretrekke de store skogene. I Europa er den mer vanlig å finne i fjellskog^[2].

Beskrivelse

Brunbjørner er brune, men kan variere fra forholdsvis lys gulbrun til mørk brun, og nærmest sort, i fargen. Noen har ogsÃ¥ et varierende innslag av sølvgrÃ¥tt i hÃ¥rtuppene, derav grizzly – som betyr grÃ¥melert eller grislet. Voksne brunbjørner har ogsÃ¥ en lett gjenkjennelig muskelkul i nakkeregionen. Denne gir ekstra styrke til framlabbene nÃ¥r bjørnen graver.

Kodiakbjørn

Pelsen er tett og kan bli opp mot 10 cm lang. De har forholdsvis smÃ¥ ører, bred skalle og et smalt snuteparti der kjevene er utstyrt med 42 tenner, inkludert de lite utviklede rovtennene. Vekten varierer bÃ¥de med habitat og Ã¥rstid. En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135–410 kg tung og binna blir ca. 90–200 kg. En kodiakbjørn hann blir omkring 350–675 kg tung, mens binna gjerne veier omkring 160–350 kg. Den største kodiakbjørnen som har blitt skutt veide 855 kg, men man regner med at det kan finnes eksemplarer pÃ¥ opp mot 900-1000 kg. Bjørnene veier minst pÃ¥ vÃ¥ren, like etter de har forlatt vintersøvnen, og mest pÃ¥ høstparten, like før de gÃ¥r i vintersøvn.

Som alle andre bjørner er ogsÃ¥ brunbjørnen sÃ¥legjenger. Det vil si at de gÃ¥r med hele foten, slik vi mennesker gjør. De kan ha opp mot 10-13 cm lange klør pÃ¥ framlabbene. Klørne kan ikke trekkes inn. Brunbjørnene kan ogsÃ¥ stÃ¥ oppreist og gÃ¥ pÃ¥ to ben, slik vi mennesker gjør, men de er hurtigst pÃ¥ alle fire. En brunbjørn kan faktisk oppnÃ¥ en toppfart pÃ¥ opp mot 50–60 km/t. De største eksemplarene kan bli nærmere 300-310 cm høye nÃ¥r de stÃ¥r pÃ¥ bakbeina (kodiakbjørn og kamtsjatkabjørn). De kan ogsÃ¥ sitte, men voksne individer kan pÃ¥ grunn av vekten ikke klatre i trær. I vill tilstand kan brunbjørnen bli opp mot 25–30 Ã¥r gammel, mens den i fangenskap kan leve til den blir omkring 50 Ã¥r.

Anerkjente underarter

Disse underartene anerkjennes av mange taksonister, selv om mange mener at eurasisk brunbjørn og grizzlybjørn egentlig er en og samme underart.

1. Ursus arctos arctos (Vanlig brunbjørn, eurasisk brunbjørn), Linnaeus 1758
2. Ursus arctos horribilis (Grizzlybjørn, amerikansk grizzlybjørn), Ord 1815
3. Ursus arctos middendorfi (Kodiakbjørn), Merriam 1896

Delvis anerkjente underarter

Disse underartene anerkjennes av et flertall taksonister, men altså ikke på langt nær av alle.

1. Ursus arctos beringianus (Kamtsjatkabjørn, fiskerbjørn), Middendorf 1853
2. Ursus arctos dalli (Alaskabjørn)
3. Ursus arctos gobiensis (Gobibjørn, ørkenbjørn, mazaalai, mongolsk bjørn m.fl), Sokolov og Orlov, 1992
4. Ursus arctos isabellinus (Rødbjørn, himalayabjørn, Tien Shan bjørn), Horsfield 1826
5. Ursus arctos manchuricus (Mandsjurisk brunbjørn)
6. Ursus arctos nelsoni (Meksikansk grizzlybjørn - † ca. 1982–1986), Merriam 1914
7. Ursus arctos richardsoni (Barren Ground grizzlybjørn)
8. Ursus arctos pruinosus (Tibetansk hestebjørn), Blyth 1854
9. Ursus arctos yesoensis (Hokkaidobjørn, japansk brunbjørn)
10. Ursus arctos syriacus (Gulbjørn, kaukasisk brunbjørn, syrisk brunbjørn m.fl.), Hemprich og Ehrenberg 1828

Lite anerkjente underarter

Gulbjørn (U. a. syriacus)

Disse underartene anerkjennes bare av et mindretall taksonister, men har altså blitt beskrevet. Det finnes mange flere slike eksempler på lokale underarter eller varieteter. I så måte må den skandinaviske brunbjørnen (Ursus arctos scandinavicus) regnes som en varietet av enten vanlig brunbjørn (Ursus arctos arctos), eller dersom bare 2 underarter skal anerkjennes, vanlig grizzlybjørn (Ursus arctos horribilis).

1. Ursus arctos baikalensis (Baikalbjørn)
2. Ursus arctos bosniensis (Bosnisk brunbjørn, balkanbjørn)
3. Ursus arctos californicus (Bajanbjørn, californiagrizzly - †), Merriam 1896
4. Ursus arctos collaris (Sibirsk brunbjørn)
5. Ursus arctos crowtheri (Atlasbjørn, afrikansk brunbjørn - †), Schinz 1844
6. Ursus arctos gyas (Kjempehalvøybjørn, kystbjørn), Merriam 1902
7. Ursus arctos jeniseensis (Yeneseibjørn, østsibirsk brunbjørn), Ognev, 1924
8. Ursus arctos lasiotus (Amurgrizzly, sort grizzly, hestebjørn m.fl.), Gray 1867
9. Ursus arctos lasistanicus (Tyrkisk bjørn)
10. Ursus arctos meridionalis (Kaukasisk brunbjørn), Middendorff 1851
11. Ursus arctos ognevi (Lerketrebjørn, kolymabjørn)
12. Ursus arctos pervagor (Zapadokanad's bjørn), Merriam 1914
13. Ursus arctos piscivorus (Kamtsjatka kjempebjørn)
14. Ursus arctos pyrenaicus (Pyrineisk brunbjørn, cantabriabjørn)
15. Ursus arctos scandinavicus (Skandinavisk brunbjørn)
16. Ursus arctos sitkensis (Sitkabjørn)

Atferd

Brunbjørner lever stort sett alene og regnes som døgnaktive, selv om den er mest aktiv i grålysningen og skumringen. På dagtid holder den seg gjerne godt skjult, og hviler gjerne i en fordypning den selv har utgravd. Det er kjent at brunbjørner vandrer mest på våren og om høsten. Den har en litt klosset og tung gangart, men den er hurtig nok til lett å kunne fange en svartbjørn. Brunbjørnen er for det meste terrestrial (holder seg på bakken), men den er en ypperlig svømmer og er dessuten ofte å se når den fanger fisk i vann og elver. Voksne brunbjørner kan ikke klatre i trær, med valpene klatrer^[3].

Brunbjørnen er ikke revirhevdene, men har leveomrÃ¥der som kan overlappe andre bjørners. Bjørner som lever i kystnære strøk har gjerne et mindre leveomrÃ¥de (50-250 km²) enn innlandsbjørner, som gjerne trenger et større aral, opp mot 700–1000 km², for Ã¥ sikre seg nok føde. LeveomrÃ¥der pÃ¥ opp mot 2600 km² har blitt registrert, men gjennomsnittet ligger, uavhengig av kjønn, pÃ¥ ca. 73-414 km². Binnenes leveomrÃ¥de utgjør gjerne 40-50 % av hannenes, slik at en hann ofte dekker et omrÃ¥de hvor det inngÃ¥r flere binner.

Brunbjørnen kan være svært aggressiv, spesielt når den forsvarer et felt bytte. Dette gjelder også ovenfor andre rovdyr som rev, ulv og jerv. Aggresjon mot mennesker forekommer også, og det kan være spesielt farlig å komme mellom ei binne og avkommet hennes. Amerikanske brunbjørn regnes gjerne som mer aggressiv overfor mennesker enn de europeiske. Det er også registrert distinkte forskjeller i adferd mellom europeiske og asiatiske brunbjørner, der en rekke populasjoner av sistnevnte ofte viser langt større aggresjon mot mennesker enn europeiske bjørner. Noen forskere hevder at dette i mange tilfeller kan skyldes lokale forhold, som økt befolkningstetthet og større press på de habitat der disse bjørnene trives. Det er imidlertid klart at dette ikke kan forklare alle forskjellene som finnes.

Brunbjørner gÃ¥r gjerne i dvale vinterstid, eller rettere sagt en dvalelignende tilstand kalt uekte vintersøvn^[4]. De senker ikke forbrenningen og kroppstemperaturen like mye som smÃ¥dyrene gjør, og tilstanden kan derfor egentlig ikke kalles ekte dvale. Bjørner kan faktisk vÃ¥kne og ta seg en kort rusletur utenfor hiet fra tid til annen under vinteren. Vintersøvnen begynner vanligvis i oktober–desember og varer til i mars–mai, avhengig av habitat, lokale forhold og individuell kondisjon blant bjørnene. I sydlige populasjoner kan vintersøvnen være kortere, og i noen tilfeller helt utebli. Vanligvis graver bjørnen sitt eget hi og lager en seng av vegetasjon den finner. Som regel ligger hiet i en beskyttet skrÃ¥ning, gjerne under noen store steiner eller i forbindelse med ei stor trerot eller tue. Slike hi kan bli benyttet i flere Ã¥r av samme bjørn.

Reproduksjon

Binne med valper
(Ursus arctos arctos)

Brunbjørner regnes som kjønnsmodne fra de er ca. 4–6 Ã¥r gamle, men de fortsetter Ã¥ vokse til de er ca. 10–11 Ã¥r. I Yellowstone nasjonalpark (USA) er det kjent at bjørner har reprodusert seg helt opp i 25–Ã¥rs alderen.

Binna parer seg gjerne med flere hanner under brunsttiden som gjerne varer i 10–30 dager. Hannbjørnene kan slÃ¥ss om tilgangen til binna og gjerne vokte henne i 1–3 uker i denne perioden. Selve paringstiden er gjerne i mai/juni. I løpet av denne perioden kan en binne pare seg med flere (5–7) hanner. Befruktede egg utvikler seg bare til et visst stadium (embryonisk diapause), for sÃ¥ ca. fem mÃ¥neder etter paring (i november) Ã¥ bli innplantert. Deretter følger en drektighetsperiode pÃ¥ ca. 6–8 uker, før valpen(e) fødes i januar–mars, vanligvis mens binna fortsatt ligger i vintersøvn. Den totale drektighetsperioden (inkl. førstadiet) blir derav ca. 180–266 dager. Binner forblir i brunst under hele paringstiden inntil paring skjer. Deretter vil de normalt ikke komme i brunst igjen pÃ¥ minst to Ã¥r (vanligvis 3–4 Ã¥r). Ei binne føder normalt 2–3 valper per kull.

Nå bjørneungene er 2-3 år gamle blir de jaget av binna. Unge hunnbjørner er lite mobile og etablerer seg i forbindelse med moras leveområde, mens hannbjørner drar ut og kan streife over store områder før den kommer tilbake til reproduksjonsområdet, eventuelt etablerer leveområde et annet sted. Det er ukjent/svært uvanlig at hunnbjørner etablerer seg med unger utenfor reproduksjonsområdene, men det kommer nå og da ubekreftede meldinger om at binner med unger er sett forskjellige steder.

Hvis en hannbjørn treffer ei binne med unger, vil han kunne angripe og drepe ungene for å få binna brunstig slik at han kan pare seg med henne. Man antar at hannbjørnene kan huske hvilke binner de har paret seg med tidligere år slik at de ikke dreper unger de er far til.

Det er kjent at brunbjørner kan parre seg med andre arter i slekten Ursus og få fertilt avkom.

Ernæring

Brunbjørnen spiser nærmest alt. Mest vanlig er imidlertid en diett som bestÃ¥r av ca. 60–90 % røtter, knoller, gress, urter, korn, nøtter, bær og frukt. De spiser imidlertid ogsÃ¥ insekter, gnagere, hjortedyr, beitedyr, fisk og kadavre (herunder kadavre av sjødyr). Der det finnes svartbjørn hender det at den dreper og spiser denne ogsÃ¥. I Alaska, Britisk Columbia, og Kamtsjatka (Russland) er den ogsÃ¥ kjent for Ã¥ fortære store mengder laks nÃ¥r denne gÃ¥r opp i elvene for Ã¥ gyte om høsten. NÃ¥r tilgangen er størst, spiser den gjerne bare hodet og skinnet, siden dette er mest fettrikt og gir mest energi med tanke pÃ¥ vintersøvnen.

Bevaring

Brunbjørn er ikke en truet art, men mange lokale populasjoner er utrydningstruet. Bjørnens største utfordring er avskogning og tap av habitat, men også jakt bidrar i stor grad til at visse populasjoner kan forsvinne. En rekke populasjoner har alt gått tapt.

Bjørneforskere har siden tidlig på 1950-tallet øremerket bjørn for å lære mer og bedre kunne ivareta lokale populasjoner. I 1976 begynte man også å radiomerke bjørn. Dette ble første gang utprøvd i Norge i 1988.

Utbredelse i Europa

Pyreneisk brunbjørn er en lite anerkjent underart av brunbjørn

I Europa som sÃ¥dan regner forskerne med at det er omkring 14 000–20 000 brunbjørner (Russland ikke medregnet), hvorav ca. 2 000-4 000 dyr finnes i Norden. I dag finnes det bare noen smÃ¥, isolerte bestander igjen i den vestlige delen av Sør-Europa, blant annet i Frankrike, Spania og Italia. Flere land i det gamle Øst-Europa, blant annet det tidligere Jugoslavia, Bulgaria og Romania har større antall, men likevel isolerte bestander.

Den nordiske bestanden

Historisk sett hadde Norge den største stammen av brunbjørn i Norden. PÃ¥ begynnelsen av 1800-tallet talte trolig denne omkring 3 000 dyr i Norge alene, noe utgjorde omkring 65 % av den felles norsk/svenske bestanden pÃ¥ den tiden. Politiske beslutninger^[5], avskyting og fangst gjorde imidlertid sitt til at bjørnen forsvant fra norsk fauna utover pÃ¥ 1900-tallet, der det etter hvert som bjørnen forsvant ble mer og mer vanlig Ã¥ la bufeet fÃ¥ ferdes fritt i utmarka, uten permanent tilsyn fra gjetere. OgsÃ¥ i de andre nordiske landene gikk det hardt utover bjørnestammen pÃ¥ denne tiden, og pÃ¥ 1930-tallet antar man at de kun fantes ca. 130 brunbjørner igjen i Skandinavia, noe som skapte en sÃ¥kalt genetisk flaskehals (en periode i bestandens historie da den genetiske variasjonen minker dramatisk fordi antallet individer reduseres til et utrydningstruet nivÃ¥). Etter dette økte imidlertid bestanden igjen, som til tross for flaskehalsen i 1930-Ã¥ra viser en bemerkelsesverdig genetisk variasjonen.

Den nordiske bjørnebestanden deles gjerne inn i to ulike grupperinger, den norsk/finsk/russiske i nordøst og den norsk/svenske mot sør, som fordeler seg på tre ulike svenskbaserte poulasjoner fra nord mot sør i Sverige. Hvor stor stammen er totalt vet man ikke, men den svenske andelen ble i 2004 anslått å være på omkring 1635-2840 dyr. I Finland har man anslått antallet bjørn å være omkring 800-1200 dyr. Tallene er usikre og omdiskuterte blant både forskere og dyrevernere, men Norges andel er uansett svært beskjeden, kanskje kun 25-75 dyr. Det er estimert at det finnes 6-12 voksne binner i Norge, basert på yngling i perioden 1998-2002 registrert i fem områder nær riksgrensen, Pasvik og Anarjohka i Finnmark, Troms, Nord-Trøndelag/Nordland, og Hedmark. Det er dessuten liten politisk vilje til å øke denne bestanden i særlig grad.

Den norsk/svenske bestanden

Den norsk/svenske bjørnebestanden har sitt tyngdepunkt i tre reproduksjonsområder i Sverige^[6]. Studier med såkalt mitokondrie-DNA viser at brunbjøren innvandret til Norden fra to kanter, fra sør og øst.

De to nordligste populasjonene av bjørn må opprinnelig ha innvandret fra øst. Disse bjørnene fordeler seg i to større populasjoner på svensk side av riksgrensen, fra Pasvik i nord til Jämtland/Nord Trøndelag i sør. Øst-vest grensen mot den sørligste populasjonen går omtrent ved Storsjøen i Sverige.

Den sørligste populasjonen befinner seg hovedsakelig på svensk side av riksgrensen, i området Dalarna/Härjedalen/Hedmark. Gjennom analyse av vev- og ekskrementprøver fra bjørn i det sydlige kjerneområdet har en funnet at deres mtDNA ligner det man finner hos bjørnestammer i Pyrenéene og kantabriske fjellene i Frankrike og Spania. Man regner derfor med at bjørner fra en felles europeisk stamme har vandret nordover etter siste istid.

På Østlandet er det spesielt i områdene øst for Glomma i Hedmark at man finner bjørn. Det ble imidlertid også registrert bjørn i Oppland og Buskerud i 1995 og 1996^[7], samt i 1997/1998 i Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Spesielt i Oppland og i deler av Buskerud og Akershus er det imidlertid grunn til å tro at det regelmessig ferdes bjørn, selv om den kanskje ikke overvintrer der.

Skandinavisk brunbjørn

Skandinavisk brunbjørnen inngÃ¥r i underarten Ursus arctos arctos, selv om noen ogsÃ¥ har forsøkt Ã¥ klassifisere den som en egen underart kalt Ursus arctos scandinavicus. Moderne studier med DNA har imidlertid slÃ¥tt fast at dette er problematisk, fordi likheten til de ulike populasjonene i Europa ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for Ã¥ hevde en egen skandinavisk underart. Skandinavisk brunbjørn har dessuten opphav i to ulike hovedstammer, en vestlig med to ulike stamlinjer fra henholdsvis den iberiske halvøy og Balkan, og en østlig med kun en stamlinje fra Russland. Begge hovedstammene oppsto trolig for rundt 850 000 Ã¥r siden.

Skandinavisk brunbjørnen er en middels stor bjørn som normalt blir inntil 2,5 m lang og veier ca. 100–300 kg. Binna veier vanligvis ikke mer enn maksimalt 150 kg. Den største bjørnen som er skutt i Skandinavia var en hannbjørn som veide 338 kg. Den største binna som er skutt her veide 237 kg. I Karelen i Russland ble det imidlertid skutt en bjørn pÃ¥ nær 450 kg for endel Ã¥r siden^[8], sÃ¥ man kan tenke seg at det i den finsk/russiske bestanden finnes større bjørner enn i den norsk/svenske. Gjennomsnittsvekten pÃ¥ fem hundre bjørner skutt i Sverige var 126 kg, mens lengden hadde et snitt pÃ¥ 152 cm^[9].

I Norge har bjørn vært totalfredet siden 1973. Det er bare lov å felle bjørn i nødverge eller hvis den gjør betydelige skader på bufe eller tamrein. I mai 2004 vedtok Norge en ny rovviltpolitikk, ifølge denne skal vi ha 15 bjørneforyngelser hvert år. Landet er delt opp i åtte regioner med politisk valgte nemnder som skal utarbeide forvaltningsplaner, disse planene skal legges frem til høring i løpet av året.

Bjørn/menneske

Bjørneklem

Skandinavisk brunbjørn regnes som en av de mest fredelige brunbjørnene. Den kan ta bufe og rein, men stikker som regel av når den får ferten av mennesker. Det er sju kjente tilfeller i Skandinavia i løpet av de siste 20 årene der mennesker er skadet av bjørn, hvorav fem fra Sverige der bjørnen var skadeskutt. I perioden 1750-1962 ble det registrert 27 dødsfall og 48 skadetilfeller forvoldt av bjørn i Norge og Sverige tilsammen.

I Norge skjedde det siste dødsfallet i 1906. Gjetergutten Johan Sagadalen var bare 13 år da han ble angrepet av bamsen ved Blåfjellhaugene i Vassfaret. Han døde på sykehus i Drammen et par uker senere, fordi sårene han fikk i hodet utviklet seg til hjernehinnebetennelse. Arne Sigmund Øvergård fra Flendalen i Trysil ble imidlertid angrepet av en radiomerket bjørn sommeren 2000. Han overlevde møtet med bamsen, men ble bitt i foten. Den 12 år gamle hannen «Silas» forsøkte også å angripe to jegere som jaktet på den etter dette angrepet, rett før den ble skutt 13. august 2000. I 1998 ble en finne drept av ei bjørnebinne, trolig fordi han kom mellom binna og bjørneungen. Også en svensk jeger ble drept av bjørn på begynnelsen 2000-tallet, da han kom mellom binna og bjørneungen. 8. Oktober 2007 ble en svensk jeger drept av skadene han fikk fra et angrep av bjørn i Valsjöbyn i Sverige i Jemtland. Valsjöbyn ligger kun 4 kilometer fra den norske grensa. Man tror at denne bjørnen gikk til angrep fordi den var skadeskutt, men det spekuleres også i om den var sulten pga at det var en dårlig bærsesong. Mer enn halvparten av tilfellene tilskrives skadet eller provosert bjørn. 14. Oktober 2007 ble to svenske elgjegere angrepet av en brunbjørn i Lillhärdal utanför Sveg i Härjedalen. Bjørnen angrep da den sprang rett på jegerne i jakt etter jegernes hund. Begge jegerne er utenfor livsfare etter angrepet.

Referanser

1. ↑ Wilson og Ruff, 1999
2. ↑ Wilson og Ruff, 1999
3. ↑ Wilson og Ruff, 1999
4. ↑ God natt – ser deg til våren! (nysgjerrigper.no)
5. ↑ Det ble i 1846 innført statlig skuddpremie på bjørn i Norge
6. ↑ Brunbjørnen i Skandinavia, pkt. 1 (DSB)
7. ↑ Mortensen 1996, 1997
8. ↑ Jegeren
9. ↑ De5store (Rovdjurscenteret)

Litteratur

• Wilson, D., S. Ruff. 1999. «The Smithsonian Book of North American Mammals». Washington: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-845-2
• Mortensen, A. J. 1996. «Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1995. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer». Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 11/96. 27 s. + 2 vedlegg.
• Mortensen, A. J. 1997. «Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1996. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer». Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 3/97. 27 s. + 2 vedlegg.

Eksterne lenker

Commons: Ursus arctos – bilder, video eller lyd

• Miljøstatus i Norge: Bjørn
• Det Skandinaviske Bjørneprosjektet
• Faktaark (Norsk Zoologisk Forening)
• International Association for Bear Research and Management (IBA)

Se bjørn i Norge

• Vassfaret bjørnepark
• Polar Zoo

en:Brown bear sv:Brunbjörn