Rådyr
Fra Villmark
(Ny side: {{Arbeid_pågår}} {{Taksoboks | navn=Rådyr | bilde=Rådyr.jpg | bildetekst=Rådyr | norsknavn=Rådyr | vitenskapsnavn=''Capreolus capreolus'' | overgrupper=hjortedyr }} {{Taksoboks-ar…)
Nyere redigering ?
Versjonen fra 29. jul 2009 kl. 06:34
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer. Det har ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uken, så denne markeringen kan nå fjernes.
| Rådyr | |
|---|---|
 Rådyr | |
| Vitenskapelig(e) navn: | Capreolus capreolus |
| Norsk(e) navn: | Rådyr |
| Hører til: | hjortedyr |
| Antall arter: | |
| Habitat: | Skog og gressland |
| Utbredelse: | Utbredt i Europa og Lilleasia, unntatt helt øst i Øst-Europa, Irland og Libanon og på Korsika og Sardinia. Bestanden er økende mot nord. |
|
Underarter : |
|
Rådyr (Capreolus capreolus) er det minste av hjortedyrene som lever i Norge, men det må regnes som en nykommer i vår nordlige fauna.
Innhold |
Beskrivelse
Rådyr veier ca. 18–36 kg (typisk 22–30 kg) og kan bli 70–85 cm i skulderhøyde. Det har lange, spinkle lemmer og spisse, smale klover. Hodet er smalt og relativt langt. Ørene ganske store, i likhet med øynene. Halsen er lang og halen kort (ca. 12–14 cm). På sommerstid er pelsen gjerne rødbrun, mens vinterpelsen er mer gråbrun. Rådyrkalven har lyse prikker i behåringen over ryggen. Hannen kalles råbukk og hunnen rå.
Råbukken har et kort, enkelt gevir med opptil tre tagger per horn. Geviret felles årlig (som regel i oktober–november), men vokser hurtig ut igjen. Den nye oppsatsen har basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Å feie av basten tar kun kort tid for råbukkene, men de fortsetter allikevel å feie gjennom hele sommeren.
Utbredelse
Rådyret er utbredt over store deler av Europa og Lilleasia, bortsett fra på øyene Korsika og Sardinia, i Libanon, Israel, Irland og i visse deler langt øst i det tidligere Øst-Europa. Tendensen er at rådyret stadig trekker lenger mot nord, noe mange mener skyldes endringer mot et mildere klima. Det er det mest tallrike av hjortedyrene i Europa. Noen steder i så stor grad at de regnes som et problem.
Omkring 1830 var det bare en liten stamme med rådyr igjen på den skandinaviske halvøy, til tross for at det trolig kom hit alt like etter siste istid. Disse få dyrene befant seg i Skåne i Sverige, der man på den tiden fredet dette dyret. I 1900 hadde noen få rådyr etablert seg i Østfoldtraktene i Norge. I løpet av 1930- og 1940-tallet spredte det seg utover hele Sør-Norge. Den første sikre observasjonen av rådyr nord for polarsirkelen skjedde i 1942. I dag er det utbredt over nesten hele landet, selv om det kun finnes spredte bestander i de midtre strøkene av Vestlandet. Fra 1980-tallet er det også dokumentert[1] at rådyrene har etablert seg helt opp til Finnmark, selv om rådyr har streifet i området lenge før den tid. Rådyret er imidlertid mest tallrikt på Østlandet. Rådyrbestanden i Norge er trolig på omkring 150 000 dyr, mens den svenske bestanden trolig er på omkring 600 000 – 800 000 dyr. Sikre observasjoner bekrefter også at rådyret har spredt seg til Karelen og Kolahalvøya i Russland, der det ble fredet i 1979. Om det vil klare å overleve under disse forholdene er imidlertid usikkert.
Habitat
Rådyret trives i ulike typer skog og gressland (med høyt gress) med nær tilknytning til jordbruksområder. Helst jordbruksland som kuttes (høstes) eller brennes ned, slik at det vokser fram nye avlinger hvert år.
Atferd
Rådyr lever enten alene eller i små familiegrupper, eksempelvis mora og siste års avkom, sommerstid. Om vinteren lever nesten alle i familiegrupper. I åpne biotoper kan slike grupper bestå av så mange som 40–90 dyr, mens gruppene i skogsområder gjerne består av maksimalt 10–15 dyr. Størrelsen på gruppene vil variere i henhold til tilgangen på mat i det aktuelle området.
Rådyrene er mest aktive i grålysningen og i tussmørket etter solnedgang. På dagtid kan man se små flokker av rådyr som gresser i kort avstand til bebyggelsen og trafikkerte veier. De følger gjerne et nettverk av stier når de beveger seg rundt i området der de holder til. Stiene duftmerkes av kjertler som sitter på frambeina mellom klovene. Om det skremmes vil duften endre karakter, slik at andre rådyr kan «lese» at en artsfrende ble skremt der. Skremselsduften sitter i dagevis. Også rådyret har et lysere hårlag bak på lårene som danner et såkalt «akterspeil», som sperres ut om dyret blir skremt. Akterspeilet gjør det lettere for dyra i flokken å holde seg samlet.
Rådyret lever normalt i ca. 10 år, selv om det finnes eksempler på dyr som har blitt opp mot 15–17 år gamle. Lenger mot nord vil levetiden i større grad være avhengig av vintrene.
Reproduksjon
Hannen blir kjønnsmodne i slutten av første leveåret, men de vil normalt ikke formere seg før i tredje leveåret. Bukkene er fysisk i stand til å formere i perioden mars–oktober, men brunsttiden inntrer helst i juni–august.
Hunnene parer seg fra de er omkring 14 måneder gamle. Det er kjent at råene har såkalt diapause. De går normalt drektige i ca. 264–318 dager og føder gjerne kalven i perioden april–juli. Kalven veier gjerne 1–1,7 kg ved fødselen og er ganske hjelpeløs de første dagene. Den første måneden ammer (gir melk) mora kalven 5–9 ganger daglig, andre måneden 2–4 ganger daglig og tredje måneden 1–2 ganger daglig. Råmelken inneholder ca. 7 % fett og 9 % protein, hvilket tilsvarer det dobbelte av kumelk. Ammingen slutter som regel i august, men det er også kjent at den kan holde på fram til ut i desember. Kalven vokser raskt og har gjerne doblet vekten i løpet av 14 dager. Mora kan forlate kalven i opptil 19–20 timer i løpet av døgnet de fire første ukene, og hun kommer bare tilbake for å amme. Ut på høstparten vil den normalt ha oppnådd 60–70 % av kroppsvekten som voksen.
Ernæring
Det er kjent at rådyr beiter på mer enn 1 000 forskjellige plantearter i sitt utbredelsesområde. Omkring 54 % av disse består av urtelignende planter, mens ca 25 % utgjør planteføde fra busker og trær. Om det kan velge, søker rådyrene helst til energirike planter med et høyt innhold av vann. Fordi rådyrene har en relativt liten mage og hurtig fordøyelse, trenger det å spise ofte. Rådyr spiser derfor gjerne 5–11 måltider om dagen.
I Norge spiser rådyr tradisjonelt gress, urter, løv og bær, men også korn og hagevekster. Vinterstid er blåbærlyng, røsslyng og kvister fra løvskog viktig for rådyrene i Norge. Lyngen kommer de til ved å sparke vekk snøen med de spisse klovene. Spesielt snørike vintre kan være et problem for rådyrene, fordi de lett faller igjennom snødekket. Rådyr trenger mat med høy fôrverdi. Mye / langvarig snø og kulde medfører dehydrering, på grunn av mangel på tilførsel av vann. Det er derfor ikke uvanlig at man finner døde dyr vinterstid, med magen full av mat.
Annet
Fordi rådyra er så tallrike, er det utsatt for predasjon fra rovdyr som ulv, rødrev (helst kalver og syke dyr), brunbjørn, jerv (i visse områder), gaupe og kongeørn (kalver). I tillegg kommer mange påkjørsler av biler og tog, samt menneskelig jakt og løshunder.
Rådyr som skadedyr
Mange hageeiere er vel kjent med feieskader på busker og trær, samt beiting på krokus og tulipaner om våren. Ved ekstra stort beitetrykk kan de også gå til angrep på stemorsblomster, roseskudd og mange andre hageplanter.
Fiberduk eller høye gjerder (minst 180 cm høye) vil gi beskyttelse mot rådyrenes herjing. Et billigere og enklere alternativ er å la biter av osasis suge til seg en blanding av 1 l vann, 0,4 dl blodmel (kjøpes på hagesenteret) og en liten skvett ammoniakk (slik at blodmelet løser seg opp i vannet). Heng oasisbitene opp i trærne eller sett dem på pinner med ca 15 m avstand. (OBS! Bitene må henges så høyt at ikke hunder når dem – slaktelukten er uimotståelig for en litt sulten hund!). Oasisbitene må dyppes på ny hver 14. dag, eller etter kraftig regn for å opprettholde effekten.[2]
Rådyr som smittespredere
Hjortelusflue (Lipoptena cervi) er en blodsugende parasitt på hjortedyr som rådyr, elg og hjort. Fra Mellom-Europa er det indikasjoner på at hjortelusflua kan spre bakterien Bartonella schoenbuchensis fra rådyr til mennesker. Det er også funnet trypanosomer (en type parasitter) fra hjort i hjortelusfluas tarm [3].
Rådyr er i tillegg den viktigste mellomverten for skogflått, som har et utbredelsesområde omtrent tilsvarende rådyrets. En stadig økende andel av flåtten er bærere av alvorlige bakterie- og virussykdommer hos mennesker og husdyr, bl.a Borreliose, skogflåttencefalitt (en spesiell type hjernebetennelse), Louping ill, Anaplasmose (sjodogg), Tularemi (harepest) og blodpiss(Babesiose, Piroplasmose). Flåttbårne sykdommer dreper årlig mer sau enn den samlede rovdyrstammen i Norge[4]. Dette utgjør en reell trussel mot sauenæringen i hele kyst-Norge.
Antallet mennesker som smittes av Borelliose og skogflåttencefalitt øker år for år. Den store utbredelsen og tettheten av rådyr og andre hjortedyr representerer således et økende folkehelseproblem. [5]
Rådyrjakt
I jaktsesongen 2005/2006 ble det iflg. Statistisk Sentralbyrå felt ca. 29 900 rådyr i Norge, noe som var en oppgang på ca. 3 % i forhold til forrige sesong. Østfold var det fylket der det ble felt flest dyr (ca. 3 400); deretter fulgte Aust-Agder og Nord-Trøndelag med ca. 3 000 dyr hver. Omkring 38 400 jegere hadde lisens til å være med på jakten.
Rådyr som matauk
Rådyret har en slaktevekt på ca. 10–20 kg. Kjøttet er svært mørt om det blir behandlet riktig. Skrotten bør henge i ca. 45 døgngrader (tilsvarer ca. 4,5 døgn i 10°C). Skrotten parteres som en saueskrott. Rådyrkjøtt smaker normalt litt søtlig og er gjerne svakt preget av skog/vilt. Kjøttet er magert og fibrene fine, noe som lett medfører uttørring om det stekes på for høy varme.
Rådyrkjøtt er en svært anvendelig råvare, men ikke alltid like lett å få tak i som ferskvare. Låret er ypperlig egnet som stek eller til speking, mens småkjøtt ofte brukes i ulike gryteretter.
Sportegn etter rådyr
- Det mest iøynefallende vi ser er liggegropene: Når rådyrene hviler og tygger drøv, finner de et sted med godt utsyn og sparker bort vegetasjon (og snø) før de legger seg ned.
- Rådyrbukkene hevder revir, disse merker de ved å gni horna på småtrær for å sette av luktmerker med luktkjertler de har mellom hornene og ved øyet. I denne prosessen går det hardt utover barken på trærne som blir hengende i strimler og ofte finner vi hår på treet. Rundt disse «grensetrærne» for reviret sparker de også opp vegetasjonen for å avsette luktmerker fra kjertler som sitter mellom bakklauvene. Disse markeringene betyr «PRIVAT OMRÅDE, ADGANG FORBUDT FOR RÅDYRBUKKER» – fremmede bukker som krysser disse grensene vet at det garantert blir kamp og muligheter for juling og ydmykelse.
- Rådyr bruker faste ruter mellom forskjellige beiteplasser og hvileplasser, disse stiene som vi ofte kaller ”veksler” ses tydelig i skog og mark.
- Vinterlorten av rådyr er lett å kjenne igjen, den er en 1–2 cm lang sylinder avrundet i endene og ca 0,5 cm tykk, fargen er mørk brun. Sommerlorten er bløtere og ligner litt i konsistensen på sauelort.
- «Hekseringer» kan sees om sommeren og tidlig på høsten. De blir dannet under parringen, ved at bukken forfølger geita. Hun går i en eller flere «faste ruter» i ringer eller ovaler, alt etter terrengforholdene. Denne ringdansen holder på så lenge at vegetasjonen slites bort, og det dannes stier. På folkemunne har disse stiene så fått navnet «hekseringer», som er en gammel betegnelse. I nyere tid har hendt at folk som har funnet slike ringer (f.eks. i åkerlandskap eller på glenner eller tynt bevokste områder med god oversikt i skogen) har trodd at de har vært landingsplasser for ikke-jordiske romfartøy (UFOer).
- Sportegn etter beiting kan vi finne på urter, lyng, sopp, busker og trær.
- Sporavtrykkene ser vi tydelig i bløt jord og snø. Klauvene på rådyret er smale og spisse, noe som skiller dem fra sauespor.
- Hårrester etter pelsskifte kan vi finne. Vi kan også finne pelsrester på piggtråder som rådyret har hengt fast i.
- Fallgevir. Rådyrbukken feller geviret i løpet av høsten, men de blir som regel spist opp av mus i løpet av et år. I Tyskland er det mange som leter etter og samler på disse gevirene.
Referanser
- ↑ «Sensasjonelle rådyr.» Friluftslivet, 1993
- ↑ "Hagen for alle", nr 7/2009
- ↑ http://www.fhi.no/dav/A8BAEED0DC.pdf
- ↑ http://www.nationen.no/landbruk/article3658511.ece?service=print
- ↑ Folkehelseinstituttet
Litteratur
- Cederlund, Göran. «Rådyrjakt», Damm, 2002, ISBN 82-496-0349-4
- Frøstrup, Johan Christian. «Rådyr og rådyrjakt», Grøndahl og Dreyer, 1992, ISBN 82-504-1830-1
- Mysterud, Atle og Lund, Erik. «Rådyret - det lille storviltet», Naturforlaget, 2004, ISBN 82-7643-342-1
Eksterne lenker
| Commons: Capreolus capreolus – bilder, video eller lyd |
