Flått
Fra Villmark
| Flåtter | |
|---|---|
 Hannflått | |
| Vitenskapelig(e) navn: | Ixodidae |
| Norsk(e) navn: | flåtter |
| Hører til: | midder, edderkoppdyr, leddyr |
| Antall arter: | ca. 860 |
| Habitat: | finnes ofte i høyt gress |
| Utbredelse: | hele verden |
|
Delgrupper : |
|
Flåtter er arter som tilhører bestemte familier av midder, i Norge finnes kun representanter for familien Ixodidae.
De lever omtrent to år, gjennomgår fire stadier (egg, larve, nymfe, voksen) der inntak av blod fra virveldyr er essensielt for individets videreføring og til slutt formering. Det er i stadiene som larve og nymfe det bites mest. Flått finnes i flere varianter over hele verden. I Norge bare åtte arter.
Den varierer i størrelse fra én til over ti millimeter, avhengig av stadium og hvor mye blod den har sugd.
Innhold |
Livsløp
Egg klekkes tidlig vår, danner larve som vil søke vertsdyr og suge blod. Etter måltidet vil de falle ned og starte forvandlingen til nymfe. Utpå høsten er nymfen ferdig, men vil være aktiv gjennom vinteren. Neste vår søker de vertsdyr igjen (kan godt være et menneske) og faller av etter måltidet og forvandles til voksen flått. Formering skjer etter at den voksne hunnen har inntatt nok et måltid (sjeldent fra menneske), hvorpå den faller ned og legger egg i skogbunnen. Eggene klekkes så utpå våren.
Når sulten innfinner seg vil flåtten bevege seg i oppad lende og lokalisere seg i høyt gress, der den avventer passerende dyr og faller raskt ved vibrasjon og kontakt (de kan ikke fly eller hoppe). På vertsdyret vil de bite seg fast og bli værende flere dager inntil de er mett. Flått trives ikke i åpent lende med direkte sol og kort gress. En kan regne med betydelige mengder flått der det ferdes rådyr og hjort, og spesielt mellom april og oktober. Fuktig mark og myr, spesielt i Agder er særskilt utsatt, men en finner flått langs kysten opp til Brønnøysund. Også i innlandet, rundt Mjøsa antar man at flåtten har slått seg til for godt. Det er også påvist flått i indre Sørtrøndelag.
Smittefare
Flåtten oppfattes som en biologisk vektor, en som kan overføre zoonoser, sykdommer som overføres mellom dyr og mennesker. Den kan være bærer av farlige bakterier eller virus. Hvis den fjernes før 24 timer antar man at bakterien har hatt liten sjanse for å bli overført. Når det gjelder viruset antas det at smitten kan overføres langt tidligere. Larver (har 3 par bein i motsetning til 4 par bein hos nymfer og voksne) er i Norge ikke påvist å bære smitte. Særlig nymfene går på menneskene, og av disse kan opptil tretti prosent være infisert med spiroketen.
Bakterie
Den vanligste smitten er bakteriegruppen Borrelia (spesifikt, bakterien Borrelia burgdorferi) som kan invadere nervesystemet og gi lammelser, leddsykdom, kronisk hudsykdom og smertetilstander. Det antas at 20-25 % av norske flått bærer denne bakterien, 50 % i øst og sør, og betraktelig færre lengre nord. Fem prosent av de infiserte av denne bakterien utvikler sykdommen, omlag 150 tilfeller årlig. I tillegg til smågnagere og fugl, kan store dyr som hjort være vertsdyr.
En annen sykdom (antall tilfeller ukjent) forårsakes av bakteriegruppen Anaplasma (med spesifikt Anaplasma phagocytophilum), som kan utvikle seg til sykdommen Anaplasmose, tidligere kalt Ehrlichiose. Denne gir en influensalignende tilstand med akutt feber, muskelsmerter og hodepine, og (mindre enn to prosent) AIDS-lignende immunsvikt. Det første tilfellet ble påvist i Norge i 1998. Senere har man hatt noen få tilfeller.
Virus
Den tredje mulige smitten er Babesia, en parasitt som kan gi skogflåttencefalitt (også kalt enkefalitt, engelsk Tick Borne Encephalitis). Dette gir en malarialignende virussykdom som angriper og skader hjernen. Viruset finnes helst hos smågnagere og fugler. Siden 1999 har Norge hatt åtte tilfeller og av disse fem i tilknytning til Tromøya utenfor Arendal, I vesteuropeisk form har viruset en dødelighet på 1 % og mulighet for sene virkninger. Sykdommen er epidemisk i områder av sentral- og Øst-Europa. Noen mildere former finnes i Baltikum, på Ålandsøyene og langs Østersjø-kysten.
Det finnes effektiv vaksine mot skogflåttencefalitt. Vaksinen anbefales til alle fastboende og sommergjester som oppholder seg mye i områder der sykdommen er vanlig (svært sjeldent aktuelt i Norge).[1]
Forholdsregler og tiltak
Hvert år avgir flått anslagsvis to millioner bitt i Norge. I Norge bæres Borrelia av 30-40 % av nymfene og 20-25 % av voksen flått. Det finnes også andre tall på henholdsvis 20-30% for nymfer og 40-60% for voksne, kilde: Flått og borreliose i Norge - epidemiologi, Reidar Mehl. Derfor anbefales en å lete etter flått (hvis man har beveget seg der det er mye flått) og raskt fjerne observert flått. Etter 24 timer er faren for smitte betraktelig høyere. Voksen flått som ikke har festet seg vil kunne sees på klærne, som sakte og oppadgående svartbrune glinsende objekt på 1-2 mm (hunnen er dobbelt så stor). Hvis den har bitt seg fast, er dette ofte i områder med tynn hud (skrittet, hårfestet, armhuler) eller åpne sår. Den sitter ofte halvveis nedsenket i såret, bakparten ofte gråaktig og med størrelse avhengig av sugetid. En oppfylt flått kan bli 15 mm, og vil være kuleformet og gråblå. Bittet merkes ikke grunnet bedøvelse som følger med flåttens spytt.
Anbefalt prosedyre er å, med negl eller pinsett, klype til over flåtten, forsiktig nær munnen (unngå å presse stoffer fra flåtten inn i såret), og deretter dreie flotten (retningen man dreier har ingen betydning, flåtten har ikke gjenger). Om munndeler sitter igjen i såret, spiller dette mindre rolle.[2] Sårsalve anbefales. Det finnes også tabeletter som kan hjelpe motvirkende mot infeksjoner, disse fåes hos legen. Bittet vil uansett gi en rød hevelse. Hvis det i løpet av 3–30 dager avtegnes en tydelig ring rundt såret eller ringformet utslett, har man antakeligvis blitt smittet og må behandles umiddelbart.
Flått har ofte hardt skall og er særdeles robust mot forsøk på å avlive den. Forsøk på å kvele flåtten (med gift, vann eller neglelakk) slik at den slipper taket, vil neppe føre fram, ettersom flåtten normalt ikke puster mer enn to-tre ganger i minuttet. Som regel vil slike tiltak forsinke fjerning av flåtten, og dermed virke mot sin hensikt. Bruk av myggspray og hvitløkpulver antas å virke avvisende på flåtten.
Forskning
Flått oppfattes som en nasjonaløkonomisk risiko, og det har de senere år vært satt av flere midler til forskning. Muligheten for en kobling mellom flåttbitt og multippel sklerose ble utredet i 2001 ved Vestfold Sentralsykehus. Høy flått-forårsaket dødelighet blant hjort har gjort at Veterinærinstituttet har startet utredning i Farsund og Molde (2005). Mikrobiologiavdelingen ved Sørlandet Sykehus har flått som spesialfelt. Mulig fuglebåren flått studeres også gjennom et flernasjonalt prosjekt, der Norge deltar fra Universitetet i Oslo, Veterinærinstituttet, Folkehelseinstituttet og fire fuglestasjoner (Jomfruland, Akerøya, Lista og Store Færder). Sammenlignende studier mot baltiske land har vært gjort av AS Teleplan. Økt hyppighet de senere år kan skyldes at tidligere kulturlandskap gror igjen.
Mange navn på norsk
Flåtter, og særlig den vanlige skogflåtten kan ha svært mange uformelle navn i de norske dialektene, som: skogmann, skogbjørn, saueflått, hundeflått, blodmidd, hundemidd, oreflått, orelus, einerlus, kinnflått, lyngflått, lyngbobb, hasselflått, hatleflått, tikk, hantikk, sugar, bitar, påte, stygging, stakkar, festning, festing, krekse, skogtroll.
Norske arter
I Norge har man åtte arter.
- SkogflÃ¥tt (Ixodes ricinus) – er den vanligste og den er kjent for Ã¥ ofte bære alvorlig smitte.
- FuglefjellflÃ¥tt – antas ikke Ã¥ være smittebærer.
- HusflÃ¥tt – antas ikke Ã¥ være smittebærer.
- MuseflÃ¥tt – antas ikke Ã¥ være smittebærer.
- PinnsvinflÃ¥tt – antas ikke Ã¥ være smittebærer.
Referanser
- ↑ Skogflåttencefalitt. Pasienthåndboka.no. Besøkt 8. august 2007.
- ↑ Flåttbitt. Pasienthåndboka.no. Besøkt 9. august 2007.
Eksterne lenker
- Artikkel om flått fra Forskning.no
- www.entomologi.se
- Pasienthåndboka.no om flått
- «Informasjon om borrelia» Mosken
- Artikkel om flått i VG 24/06-2009
