Fra Villmark

Myr er økosystem med høy grunnvannstand, der nedbrytningen av dødt organisk materiale går så langsomt at det skjer en opphopning av delvis omdannet materiale, kalt torv. Torva danner gjerne tykke lag og er et karaktertrekk i landskapet, både i Norge og mange andre nordlige land.

Innhold 1 Definisjon og utbredelse 1.1 Myrområder i Norge 2 Torvdannelse 3 Klassifikasjon

Definisjon og utbredelse

Myrer består av åpne våtmarksområder uten trær, der det vokser torvmose (Sphagnum spp.) og dessuten kan vokse gress, lyng og busker med mer. I moderne europeiske systemer for klassifisering av naturtyper blir skog der det vokser torvmose regnet som en egen type, sumpskogsmark. Våtmarksområder der både trær og torvmose mangler, men som likevel har en rik vegetasjon, kalles sumper.

Store myromrÃ¥der finnes bare i de kaldttempererte strøkene pÃ¥ den nordlige halvkule. De største myrene er i Vest-Sibir, der de dekker er areal pÃ¥ 600 000 km². Myrer utgjør ogsÃ¥ en stor del av arealet i Canada, Alaska, Skottland, Irland, Nederland, Nord-Tyskland, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Hviterussland. PÃ¥ den sørlige halvkule finnes torvmyrer bare pÃ¥ Falklandsøyene, og i de sørligste delene av Chile og Argentina.

Torvmose har en større utbredelse, og en finner store tropiske skogområder med torvmose i skogbunnen i for eksempel Amazonas, og på Borneo. Men disse områdene er etter definisjonen sumpskogsmark, og ikke myr.

Myrområder i Norge

OgsÃ¥ i Norge er myrene et viktig trekk i landskapet de fleste steder. Tidligere var ca. ti prosent av landarealet (30 000 km²) dekket av myr, men gjennom omfattende grøfting fra slutten av 1800-tallet er dette redusert til under 20 000 km². Vel 1000 km² er vernet i myrreservater eller i andre verneomrÃ¥der. Best kjent er Fokstumyra pÃ¥ Dovre. En tredjedel av myrarealet i Norge ligger over skoggrensa.

Torvdannelse

For at torvmyr kan dannes må det være fuktig i terrenget. Planterester som blir liggende på tørr mark eller i godt gjennomluftet vann, blir raskt nedbrutt av aerobe bakterier, sopp, insekter, meitemark, og mange andre organismer. Havner planterestene derimot i stillestående vann uten oksygen, er det bare anaerobe bakterier som kan bryte dem ned. Denne prosessen går svært sakte, og planterester kan ligge i tusener av år uten særlig nedbryting.

Denne langsomme nedbrytingen kalles fortorvning. Planterestene brytes sakte ned, og torva fÃ¥r en brun farge. Brunfargen skyldes tannin som er frigjort, og dette stoffet farger bekker som renner fra myrer. Mange av de kjemiske reaksjonene som de anaerobe organismene utfører, senker pH-verdien i vannet. Myrvann kan derfor være svært surt, helt ned til pH 3,5 i regnvannsmyrer.

Dannelsen av ei myr er ofte et trinn i en økologisk suksesjon der et tjern gror igjen. Graver en seg ned i ei slik myr, vil en finne følgende lag fra bunnen og opp:

• Organiske sedimenter – rester av organismer som levde i fritt vann, og materiale som ble tilført tjernet med vind og vann, kalles dy eller gytje
• Limnisk torv – rester av sumpplanter som takrør, elvesnelle og vannliljer, avsatt under vannspeilet
• Telmatisk torv – rester av høye starrarter, avsatt under vekslende fuktighetsforhold
• Terrestrisk torv – ofte sterkt nedbrutt, rester av or, bjørk og lave starrarter, avsatt under ganske tørre forhold

Klassifikasjon

Myrer klassifiseres som regel i to hovedtyper:

• Jordvannsmyrer eller minerogene myrer er pÃ¥virket av grunnvannet, altsÃ¥ vann som har vært i kontakt med berg- eller jordmasser i omrÃ¥det. Dette vannet kan ha et høyt innhold av oppløste næringsstoffer, avhengig av hvilke masser vannet har vært i kontakt med.
• Regnvannsmyrer eller ombrogene myrer fÃ¥r kun vann direkte fra nedbøren.

Myrer som får tilført vann med mange næringsstoffer kalles rikmyrer, mens myrer som bare tilføres næringsfattig vann kalles fattigmyrer.

Alle forsøk på å klassifisere myrer blir litt skjematiske. I naturen finner en ofte både to og tre myrtyper ved siden av hverandre.