Barskog

Fra Villmark

Innlands barskog med furu i Polen.

Kystbarskog i Hurum, med gran (venstre), einer (foran) og furu (bak og høyre).

Barskog er betegnelsen på skog som for det alt vesentlige består av eviggrønne bartrær, som beholder nåler og klorofyll i nålene om vinteren. Barskogen er et viktig biom som gir næringsgrunnlag for enkelte hjortedyr, f.eks elg, som kan fordøye skudd av bartrær vinteren igjennom. Men generelt er det biologiske mangfoldet lavt i barskogen. Spesielt granskog er svært tett og slipper lite lys ned til bakken - med den følge at bakken under ofte preges av lite vegetasjon og lavt biologisk mangfold.

Geografi

Vi har tre grupper av barskog i verden:

• Den nordlige, boreale barskogen strekker seg i et belte (taiga) langs den nordlige halvkule, mellom ca 50° N og 75°N bredde. Nord-Europa, nordlige Russland og Japan, Alaska, Canada og nordlige deler av USA er i stor grad dekket av barskog. Dominerende treslag er ulike arter av gran, furu, einer og lerk.

• Temperert og subtropisk (indomalayisk) barskog finner vi i høyereliggende fjellomrÃ¥der i Himalaya, Pakistan, Iran, Etiopia og Andesfjellene. Her dominerer arter av furu og gran.

• Den sørlige, australe barskogen finner vi i de mest sørliggende omrÃ¥dene langs den sørlige halvkule, dvs i det sørlige Chile, Argentina, fjellomrÃ¥dene i Sør-Afrika og i Australia og New Zealand.

Norsk barskog

I Norge skiller vi mellom innlandsskog og kystbarskog, som er mer sjelden og utsatt for utbyggingspress i strandsonen. Det har også i tidligere nyere tid blitt plantet mye barskog, ikke minst gran, i hogstfelt og på øyer helt nord til Troms.

Norsk barskog dekker store deler av lavlandet på Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge opp til Rana. Hos oss finnes furu også på Vestlandet, mens den sent "innvandrede" grana ennå ikke har vandret over Langfjella til Vestlandet. Sørlandet og Vestlandet er i større grad dekket av løvskog med lauvtrær, det hører til det tempererte løvskogsbeltet som strekker seg gjennom Europa, Russland og Nord-Amerika.

Barskogens økologi

Furuskogen slipper til mye lys og har normalt frodigere skogbunn enn granskogen.

Granskogen slipper til lite lys og har ofte mer livløs skogbunn enn furuskogen.

Barskogene domineres av grantre og furutre. Generelt kan en si at furua dominerer på tørr og næringsfattig jord, for eksempel på tørre sand- og grusmoer. Fordi furua har det meste av sitt rotsystem nær overflata, klarer den seg godt på grunnlendt mark. Grana dominerer på djup jord med god tilgang på fuktighet. Grana er en nyinnvandra art i norsk flora, og har ennå ikke naturlig nådd over Langfjella og Saltfjellet i Nordland. I Nord-Norge går grana til Rana, med spredte lokaliteter i Salten, Troms og i Finnmark.

Økologisk har norsk barskog svært ulik funksjon. Furuskog slipper til mye sollys, og har frodig skogsbunn med mye innslag av blåbær, hvitveis, lyng og gress. Til sammenlikning slipper granskog til ekstremt lite lys, og skogbunnen er mere "død". Ofte er det ikke annen vegetasjon enn mose, tidvis også med skogsnelle eller gaukesyre, og bakken kan være overstrødd av visne barnåler og kongler. I økologisk forstand er planting av gran i stor skala svært negativt for det biologiske mangfoldet i skogen.

Furuskogen

Furuskogen kan etter artene i felt- og bunnsjiktet deles i fem typer:

• Lavfuruskog
• Bærlyng-blandingsskog
• Røsslyng-skinntryte-furuskog
• Furumyrskog
• Kalkfuruskog

Bærlyng-blandingsskogen fins i de noe kjøligere og fuktigere delene av landet, der jordsmonnet er tjukkere og humusinnholdet større. Denne skogen kan ha innslag av gran og bjørk. I feltsjiktet dominerer blåbær, blokkebær og røsslyng, sammen med lavarter og mer fuktighetskrevende moser.

Røsslyng-skinntryte-furuskog forekommer i høgereliggende strøk, og har innslag av fjellbjørk.

Furumyrskogene er glissen furuskog på fuktig mark tett opp til myrer. Feltsjiktet består av arter som blokkebær, torvull og molte. Bunnskiktet har moser som krever konstant fuktighet, som torvmoser.

Kalkfuruskoger er sjeldne i Norge, og fins bare på spredte lokaliteter som tørre kalksteinsrygger eller andre kalkrike bergarter som olivin eller fyllitt. Her kan liljekonvall være en vanlig art.

Granskogen

Granskogene kan ut fra feltsjiktet deles i fire typer:

• BlÃ¥bær-smÃ¥bregne-granskog
• LÃ¥gurtgranskog
• Høgstaudegranskog
• Gransumpskog

BlÃ¥bær-smÃ¥bregne-granskogen har størst utbredelse. Feltsjiktet er dominert av blÃ¥bær og smÃ¥bregner som fugletelg og hengeving, men kan ha tydelige innslag av tyttebær og smyle. I bunnsjiktet dominerer moser som etasjemose, furumose, kammose og sigdmoser – særlig der tresjiktet er tett og stenger lyset ute. Mange steder kan ogsÃ¥ gaukesyre og hvitveis forekomme i betydelige mengder.

Lågurtgranskogen finner en på forholdsvis tørr og næringsrik grunn, helst i lavlandet i sør. Karakteristiske arter i feltsjiktet er fingerstarr, blåveis og hengeaks. Lågurtgranskogen har ofte brunjordsprofil.

PÃ¥ svært næringsrike lokaliteter med god fuktighet - særlig der grunnvatn trenger opp i overflata – utvikles høgstaudegranskog, med turt, tyrihjelm og større bregner som ormetelg som karakteristiske arter. Innslaget av bjørk og rogn kan være betydelig.

Gransumpskogen vokser på fuktig mark tett opp til myrer, gjerne noe mer næringsrik enn i furumyrskogene. Foruten torvmoser i bunnsjiktet og blåbær i feltsjiktet finner en arter som skogsnelle. Sumpbarskogene har gjennom 1900-tallet blitt utsatt for grøfting for å øke tilveksten.