Rogn
Fra Villmark
| Rogn | |
|---|---|
| |
| Vitenskapelig(e) navn: | Sorbus aucuparia |
| Norsk(e) navn: | rogn |
| Hører til: | eplefamilien, rosefamilien, Rosales |
| Antall arter: | |
| Habitat: | skogbryn og som pionertre |
| Utbredelse: | hele Europa unntatt middelhavslandene og Alpene |
|
Underarter : |
|
Rogn (Sorbus aucuparia) er et løvtre som hører til rosefamilien. Navnet kommer fra norrønt «reynir», som har sammenheng med fargen rød.
Innhold |
Beskrivelse
Vekstform
Rogn vokser som pionertre og i skogbryn over hele Europa, bortsett fra i middelhavslandene og i Alpene. Treet er utbredt over hele Norge, opp til 1500 moh. i sør. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogna er lyskrevende, tåler mye vind, og kan bli opptil hundre år gammel.
Treet kan bli opptil ti meter høyt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også finnes i buskform. Unge trær er slanke og kjegleformet i kronen, men etter som de blir eldre blir de mer avrundede og buskete. Dette er fordi treet gjerne mangler egentlige toppskudd. Bladene er taggete og smale og sitter parvis sammen. Treet feller bladene om høsten. Barken er brun og glatt, men på eldre trær kan den sprekke opp. Veden er lysebrun, hard og seig.
Blomster og bær
Rogna har tallrike hvite blomster i en halvskjerm som blir til små, eplelignende bær. Blomstene har en sterk, stram lukt som tiltrekker seg fluer, men lukten rekker ikke langt fra treet, slik som den søtlige lukten fra for eksempel syrin og kaprifolium gjør.
Når bærene blir modne på høsten får de en rødoransje farge. Skallet er mykt og tynt, og bæra er sure. Men fugler som trost og sidensvans liker smaken, og sørger for at frøene blir spredt omkring. Unge rognetre kan vokse så godt som overalt; På tak, murer, i fjellvegger og i kronene eller stubbene av gamle trær.
Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca 1%), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin.
Anvendelse
Rogn blir brukt i treforedlingsindustrien og som fyringsved. Rogneveden er hard og seig, og egner seg godt som dreieemne og som skaft til forskjellige verktøy og redskap. Tidligere ble rogn også brukt til å lage ski.
Barken kan brukes til garving.
Løv fra rogn ble i tidligere tider anvendt som dyrefôr. Elg og andre hjortedyr spiser gjerne barken, tynne kvister og blad av rogn. Rognbladene smaker nesten som bitre mandler, og kan godt spises også av mennesker, men i mindre mengder.
Rognebæra er sure, men kan likevel brukes i til for eksempel rognebærgelé eller som smaksetting på sprit. Rognebær inngår som en viktig ingrediens i Gammel Dansk. I tidligere tider ble bærene brukt som urindrivende middel, mot nyrestein og skjørbuk.
Rogn er kommuneblomsten til Skaun kommune i Sør-Trøndelag.
Historie
I norrøn tid var treet viet til guden Tor. Rogn opptrer også i flere folkesagn. Dette gjorde at det var knyttet mye overtro til rogn og den skulle ha magiske egenskaper.
I Æsops fabler, som på 1700-tallet ble oversatt til engelsk av George Fyler Townsend, er det en historie om: The Fox and the Sour Grapes. Der heter det om druene at: «They´re probably sour anyway». I norden, der det ikke var vanlig å dyrke druer, er derfor historien blitt omsatt, slik at det i den danske oversettelsen (fabel 11) heter det: "De er sure", sir ræven om rønnebær, for dem kan den ikke nå, så kalder den dem for grønne bær, som ikke er værd at få. - På norsk folkemunne: Høyt henger de - og sure er de, sa reven.
Flere steder som Skottland og Finland ble rogn anvendt som tuntre til vern mot ondskap.
Fram til 1800-tallet, da man begynte med skogplanting, var rogna det eneste treslaget på Jæren.
Eksterne lenker
| Commons: Sorbus aucuparia – bilder, video eller lyd |
en:Sorbus aucuparia
sv:Rönn
